Ego anno 1991 (tror jeg). Fornøyd med rabarbara og sukker i en eggekopp i bakhagen der vi bodde før. Som barn var jeg ingen fashionista, og foretrakk myke, behagelige (og helst utslitte) klær, olabukseboikott fram til 7.klasse. Men det var greit å pynte seg litt i blant, helst med knalle knestrømper, snekkershorts, og selvfølgelig yndlingsfrisyren.
I går bladde jeg igjennom bunkevis med nostalgi. 90-tallet begynner å bli lenge siden. Men jeg kan tydelig se på bildene at det var en god tid å vokse opp på. Pre 9/11, før det amerikanske tankesettet hadde sneket seg inn på oss med angst og redsel. Man ser det i ansiktene våre. Jovisst skjedde det mye grusomt på 90-tallet også, men vi tok det med en fattet ro. Ingen krise. Ikke stress. Vi kommer faktisk ikke til å "bli råka for eit terroråtak" på vei til Danmarksferie. Vi barna fikk leke ute til sent på sommeren, bade i sprederen og klatre i trærne. Sitte nakne foran barne-TV og spise jordbær med hele kroppen. Hoppe i saccosekker og pusle med My little pocket. Alt uten sykkelhjelm og knebeskyttere.
Jeg tror det er viktig å utsette seg for sin egen fortid i blant (så lenge man ikke har et problematisk forhold til den). Kunne se at barndommen var god, somrene lange og varme, at man faktisk ligner mye på den lille ungen på fotografiet; samme smilet, glimtet i øyet, samme humoren. At søsknene allerede da var store forbilder. Og at man hadde verdens fineste mamma i blomstrete bukser, og en pappa med pilotbriller og gigantisk skjegg.
Jeg håper barn fortsatt kan ha det bra. Tross Bratz.
