For det er du og deg mot verden og verden tviler aldri, bare kjenn etter

1) Fin kunst på rommet mitt i Kratie. 2) Lille Monkey på delfinspotting i Kratie. 3-4) Fra Choeung Eks Killing Fields, så grusomt at jeg ikke orker å poste flere bilder. 5) Trafikksikkerhet i Phnom Penh. 6-8) Dødt og levende på marked i Phnom Penh. 9-12) Røde Khmer var opptatt av dokumentasjon. Jeg kommer aldri til å glemme disse blikkene. 13-14) Fleur og jeg var ballong-gerilja i Kampot. 15) Alex låner brillene mine på elvesafari i Kampot. 16-21) Masse fine folk på båttur til Bamboo Island utenfor Sihanoukville. 22) Den søteste fyren på Otres.

Etter en snau uke ved kysten kjennes hodet deilig tomt igjen. Kanskje litt for komfortabelt, problemstillingene henger fortsatt i lufta, men jeg har valgt hvilested med omhu. På Otres beach er jeg langt unna det som ble slengt meg i fleisen da jeg først ankom Kambodsja, jeg har bare møtt én tigger, han med forkrøpla bein og neglelakk, og jeg har kjøpt to av buddhasmykkene hans fordi jeg syns de er fine. Jeg spiser pannekaker eller rissuppe til frokost, drikker fruktshakes, ananas er favoritten for øyeblikket. Og kaffen her er kjempegod, tjukk og svart. Etter en dag på sjøen ble jeg solbrent til tusen, rumpa er så rød at jeg må sove på magen. Men det gjør ingenting, jeg tilbringer dagene på en strandbar, leser, skriver, diskuterer. Eller på hostellet, de som bor der har blitt familien min, de unge kanadierne, Space-Mike som er konstant stein, Punchii som ikke liker meg etter at jeg tråkket på halen hennes. Og guttene som driver stedet, de elsker å tulle med meg. Jeg spiller med, later som om jeg er dummere enn jeg egentlig er. Så får alle litt underholdning.

Hver natt bader jeg i morilden. Alltid med andre. Vi er nakne, svømmer rundt i mørket. Stjerner i vannet og stjerner på himmelen. Noen ganger med en tordenstorm i horisonten. Skarpe, hvite lyn som flerrer over oss hundre ganger i minuttet. Tunge drønn. Her finnes bare to årstider, og vi nærmer oss den andre. Den våte. Det er kjempevarmt, lummert i lufta, så de dagene himmelen åpner seg puster vi letta ut, løper ut i regnet og danser.

Om noen dager drar jeg innover i landet igjen, der er det tørrere, enda hetere. Men der er også et av verdens underverker. Jeg er spent på hvordan de har vedlikeholdt Angkor Wat. For dette landet sliter med å ta vare på det som er vakkert. Jeg har vært i en nasjonalpark som staten har solgt til private firma. De hogger seg inn i naturen med store jafs, bygger enorme kasinoer, restauranter, veier. Og det er søppel overalt, folk kaster det ut av bilvinduene, bryr seg ikke. Jeg tror historien har mye av skylda. Tenk deg at halvparten av befolkningen i landet ditt ble utryddet i løpet av en treårsperiode. Alle utdanna og intellektuelle, alle munker, barn, kvinner, menn. Tenk deg at familien din ble hentet, tenk deg at du aldri skulle få se dem igjen. Tenk å oppdage at de har blitt torturert og kastet i massegraver, fortsatt i live. Tenk å finne ut at naboens barn har blitt knust nakne mot et tre. Det er ikke lenge siden, de fleste som overlevde lever fortsatt. Og dette er det de må leve med. Alle ansiktene som stirrer mot deg fra veggene i S-21. Så det er kanskje ikke så rart med det som ikke fungerer. Jeg har møtt alt for mange på min egen alder uten foreldre. Mindreårige som tilbringer dagene som selgere på stranden i stedet for å gå på skole. Jeg har sett store, hvite menn med små khmerbarn bakpå motorsykkelen.

Jeg forsøker å si det til de jeg møter. Det er greit å slappe av. Nyte havbrisen, spise, le og sove alt for lenge. Men man skal også tenke over det. Hva dette landet sliter med. Man skal aldri, aldri lukke øynene for det som har skjedd. For det kommer til å skje igjen. Kanskje skjer det allerede nå.

Når sprøtt blir normalt

1) Verdens minste dinosaurmuseum i Savannahket hvor vi fikk ta på beinet til en 130 millioner år gammel Tyrannosaurus Rex. 2) Sykkelgjengen. 3) Overdose av søtt. 4) Kaleb. 5) Middag på Mekong. 6) Vi avanserer til Motorsykkelgjengen. 7) Fnisejenter på landsbygda. 8) Ny venn i Tad Lo. 9) Fineste bestemor. 10) Forberedelser til klovne-shoot. 11) Matt poserer med tilfeldig unge. 12) På Bolavenplatået. 13) Avslappende tubing, Don Det. 14) Åh!

Jeg ligger i en hengekøye utenfor bungalowen min på Don Det, Si Phan Don og ser utover Mekong. Sola står lavt på himmelen, men det er fortsatt ekstremt varmt. Noen barn leker ved elvebredden, plasker rundt i store bildekk, for noen timer siden lå jeg der selv og duppa. Tida går sakte fremover, fiskerne henter inn dagens siste fangst fra nettene sine, mødre plukker lus fra døtrenes hår, backpackere sykler forbi. Total avslapning blant fire tusen øyer helt sør i Laos.

En uke tidligere. I Pakse leier vi hver vår motorsykkel, jeg må lære meg å gire, men jeg har jo lappen fra Norge. Dessuten er det ingen som følger trafikkreglene her. Bare kjør, kjør på. Ut av byen er hjertet i halsen og øynene overalt. Busser, biler, traktorer, tuktuker, motorsykler og sykler med og mot kjøreretning, men så kommer vi opp på Bolavenplatået og ting roer seg. Bare landsby på landsby, barn som roper og vinker alt de kan, jeg vinker tilbake med en hånd på rattet. Og kjører forsiktig, for på landsbygda i Laos har du ikke veien for deg selv. Du deler den med kuer, vannbøfler, griser, høner og kyllinger, ender, hunder, katter, barn, best å være oppmerksom. Et sted oppe på platået punkterer to av motorsyklene samtidig. En forbipasserende gutt tar oss med til et lokalt verksted, og folka der kikker mer på oss enn vi på dem. Henter alle familiemedlemmene og roper på noen fnisete småjenter som leker i veien. Lokalattraksjon og turistattraksjon på en og samme tid. Om kvelden kommer vi fram til Tad Lo, et lite sted mellom mange fosser. Med verdens søteste Mama som lager pannekaker og med verdens snilleste unger. Som vil ha penner så de kan tegne og skrive og bli kreative og smarte. Som leier deg i hånda ned en bratt skråning fordi de vet den beste veien. Som plukker ut pigger fra fingrene dine når du har tatt på en stikkende bille. Masse unger. Og null grenser. De kjører motorsykkel fra tiårsalderen, leker med ilden, klatrer opp bratte skråninger i røttene til morkne trær og hopper mange meter ut i strie fosser. Men de er også lykkelige som få. Og så kan de lese været ut fra skyene. Vi bør kanskje ta hintet og fordufte fra badestedet når alle ungene gjør det. For himmelen åpner seg og vi blir fanga i en tordenstorm, Åsta, Matt og jeg. Løper gjennom skogen med adrenalinet på topp og lynnedslag i hælene, livredde og overlykkelige på en og samme tid. Etter at vi har tørka opp vil Åsta, som er fotograf, ha en fotoshoot med alle sammen, vi blir sminka som klovner og tar med oss motorsyklene, poserer med dem og barna og elefantene som skal vaskes. Uendelig morsomt for oss og de lokale, ikke nok med at vi er store og klumpete og bleikfiser. Etterpå bader vi av oss sminka i samme elv som elefantene. Mama inviterer oss med på en vannbøffelslaktefestival i nabolandsbyen den kvelden. En festival uten like i Lunds minne. Vi blir vist de fire vannbøflene og åtte kyrne som skal slaktes, forveksler feilaktig kyllingfostre med vanlige egg, og så skal vi danse. Et keyboard fra 90-tallet, store, sprengte høyttalere og en konferansier som synger alle låtene selv er mer enn nok til å heve stemningen skyhøyt. Dansegulvet (jordet) er dekket av tenåringer og sikkert hundre mindre unger, unger som etter hver dans kommer løpende med hendene fulle av insekter. Og så er det vår oppgave å dømme hvem som har det største. Vi fester så bra at vi ikke kommer oss opp til selve slaktinga klokka fem morgenen etter. Kanskje like greit, vi så én og det var rimelig bestialsk, blodbad i flere stadier. De kutter av bakbeina først. Corinna er syk, så når vi skal forlate Tad Lo er det bare Matt og jeg som fortsetter rundturen og tar den lange veien tilbake. Et regnskyll innhenter oss, store, varme dråper som pisker i ansiktet. Matt roper. “Ingrid, er du ok?” Jeg bare ler. “Ja! Jeg elsker dette.” Vi stopper hos en gammel dame og drikker doven pepsi, og så kjører vi videre mens klærne tørker i vinden. Ved en foss får Matt plassert en baby i armene, og så må vi posere med den mens mora tar tusen bilder. Rimelig sprøtt, så vi ler hele veien hjem, over platået, gjennom solnedgangen, inn i byen og til vi sovner om kvelden.

Bånd

1-2) Late dager med slowboat på Mekong. 3-4) Kultur og markeder i Luang Prabang. 5-7) Tat Kuang Si, så vakkert. 8) Unge munker ved Wat Xieng Thong. 9) Gode venner: Pearl fra Kina, Chris fra Holland, Beaker fra Muppet show, Phil fra USA, Becka fra Sverige. 9) Blue Lagoon i Vang Vieng. 10-12) Buddha parc utenfor Vientiane, Edu som bånder med lokale. 13) Feirer kvinnedagen med Edu, Livia, ost og rødvin. 14) Middag i Elephant Tower med Mikael og det fransk-belgiske paret. 15) Trekking i etterlengta regnvær. 16-20) De seneste dagene i Baan Kong Lo. 21-22) Kaleb, Dugie og lokalbuss med asiatisk popmusikk på høyeste volum.

Laos er støvete landeveier, kuer og tusen barneblikk. Og jeg elsker det. Noen sier det er Thailand for tretti år siden. Jeg sier at jeg håper det aldri blir det samme. Folka her har det best uten neonlys og sexturisme. I stedet for å spytte penger inn i reiseselskapene og dra rett fra et stort sted til neste uten å se noe, bestemte jeg meg for å gjøre Laos i slow motion. Ved å ta lokale busser, som oftest åpne sawng thaew (store tuktuker), opplever jeg landet samtidig som jeg vet at pengene går til sjåføren og hans familie. Med lokale barn på fanget, venner tett i tett og Bon Iver, Siri Nilsen, Robyn, The Smiths, Chet Baker på øret, putrer vi oss gjennom landskapet. Landsbyene og barna vil ingen ende ta, heller ikke skogene, fjellene, jordene. Man har all tid i verden til å se, lytte, tenke. Vi kjører opp og ned og selv om en sawng thaew er bygd for tolv passasjerer er vi alltid minst det dobbelte. Veiene i nord var dødens. Bokstavelig talt. Med en større buss meide vi ned en hundevalp. Jeg har møtt folk som har opplevd å kjøre på både kuer og barn. Heldigvis er alle ungene jeg møter veldig levende, med myke kinn, støvete klær og verdens største smil. “Ma-ma, fa-lang!” De syns vi ser helt rare ut, og jeg skjønner dem godt. Folk herfra er uendelig pene.

Fra nord til sør har opplevelsene vært så mange at jeg har mista oversikten. Men dere, jeg har det så bra. Så utrolig bra. Jeg har vandret på markeder, røyka vannpipe, spilt nattbowling under portforbud og hoppet ut i turkise fosser i Luang Prabang. Vært syk, blitt frisk og så festa alt for mye i vakre Vang Vieng. Sett tusen Buddhaer, delt dorm med bare gutter, feira kvinnedagen og svetta mye i Vientiane. Gått på trekking, sovet i et tårn og bodd hos en landsbyfamilie i Ban Na (fått to nye bestevenner på tre og fem år). Kjørt båt i kongen over alle grotter, badet midt i skogen og sett på stjernene i Baan Kong Lo. Grillet og sunget karaoke (M2M var store i Asia) i Savannahket. Drukket Beerlao. Hørt røverhistorier og fortalt dem selv. Danset, klemt, ledd. Fått så utrolig mange nye venner.

For. Jeg kan ikke tro at jeg var redd for å ende opp alene. Altså, det er faktisk vanskelig. Å ikke treffe noen. Det er en evig spiral, hadet til noen og hei til noen nye. Vi har mista intimgrensene, holder hverandre i handa før vi vet hverandres navn, sover i skje og deler våre innerste hemmeligheter. Vi knytter bånd. Og så drar vi videre. Jeg er ikke så god på farvel, blir for glad i folk og vil helst putte alle i sekken. Men den er tung nok fra før. Og nå har jeg venner over hele verden, venner jeg kan besøke om livet hjemme i Norge skulle bli for enspora. De gode samtalene tilbyr perspektiver man ikke kan hente gjennom litteratur eller dokumentarer. For venner sensurerer ikke, de pålegger ikke seg selv moralske filtre. Og jeg lærer. Om politikk, kulturer og tradisjoner, om familiære problemer, sykdommer og hvordan det er å bruke dop, om å ha alt, om å selge alt og om å ha ingenting, om å være i krig, om å gifte og skille seg, om langdistanseforhold, om sex og legning, om å elske på mange språk. Et utvidet verdensbilde, et globalisert ego. Mine egne standpunkt og prinsipper er de samme som før, perspektivene er flere.

Om ti dager må jeg ut. Og så inn i Kambodsja. Men før det skal bussene bringe meg videre sør, til Pakse og Si Phan Don, Four Thousands Islands. Ja, Lina, jeg har det magisk.