Avbrekk uten tittel

Koh Tao.

Sove (lenge). Hengekøye (tenke). Egen balkong (utsikt). Frokost (kanskje to). Lunsj. Middag. Kveldsmat (pannekakeparty). Yoga. Spille sjakk (se sjakk spilles). Lese. Svømme med haier (uredd). Puste (eller ikke). Få noen nye skrubbsår (lære av sine feil). Lytte. Snakke.

Akkurat passe nok.

Om takknemlighet og muligheter

Kliss-klass etter en dag med vannkrig under Songkran i Chiang Mai.

Ta det helt med ro. Dette handler ikke om at jeg har reist og sett elendighet, og at jeg nå skal be dere om å sette pris på velstanden deres. Jeg har sett elendighet, men ikke noe mer enn det jeg allerede visste eksisterte. Dette med takknemlighet er noe jeg har grunna på en stund, helt siden den gangen et familiemedlem ba meg slutte å være så utakknemlig. For. Det er noe med min generasjon, eller så er det noe med nordmenn generelt. Vi har det sjukt bra, men vi blir så utrolig lett overmanna av mørke tanker, grå skyer som legger seg over hjernen som et lokk, paralyserer oss. Og så kommer alt på en gang. Den grunnleggende, eksistensielle ensomheten, vi føler oss stygge, mislykka, det hjelper med gode venner og en kopp kakao, men det er ingen garanti for at vi ikke havner der igjen. Nesten alltid skjer det tilsynelatende uunngåelige: Vi begynner å klage. Ord som fosser ut til feil personer, og så angrer vi etterpå. “Kan du ikke være litt mer takknemlig?” Jo selvfølgelig. Det er ikke det det egentlig handler om. Jeg tror ikke det. For fy fasan som jeg setter pris på livet mitt. Altså, finnes det noen tvil?

Jeg reiste med en gutt for noen måneder siden. Han klagde hele tiden, og han klagde på ting han lett kunne ha forandra. At han var svett, sulten eller kjeda seg. Jeg fikk til slutt nok over en porsjon stekt ris, jeg sa at han skulle slutte å klage eller pelle seg hjem dit han kom fra, han var her tross alt på eget initiativ (og kanskje mest for å feste), men jeg sa aldri at han skulle være mer takknemlig. For jeg har drøfta dette med noen av de beste vennene mine. Det er lov å klage. Det er lov når man har det vondt, i kroppen eller hjertet, det er lov når man føler seg misforstått, når man blir behandla urettferdig, når man har et ønske om å få det bedre. Kjære venn, klag din nød til meg og jeg skal gi deg råd. Det er sånn vennskap fungerer. Du til meg og jeg til deg. For vi er så sabla takknemlige alle sammen, men noen ganger er verden for stor til å takle på egenhånd.

Noe av det jeg er mest takknemlig for, er at jeg kan velge hva jeg vil gjøre i livet. Jeg behøver ikke en gang velge, jeg kan gjøre alt. Ta høyere utdanning, ha fritid, jobbe, reise, forhåpentligvis ordner det seg med kjæreste og sånt etter hvert også. Men jeg vil ikke stresse, føkk voksenpoeng, jeg vil aldri tenke mission complete. For da er det hele over. I løpet av noen måneder på reisefot har jeg møtt en hel del fine folk som planlegger å skifte kurs eller allerede har gjort det. Jeg vet ikke helt hvorfor, men muligens gjør denne livsstilen at hjernen får nok luft til å tenke om igjen. Jeg har møtt eldre som har bytta karriere, sagt opp jobben, søkt nye stier. Jeg har møtt unge, nyutdanna som har skjønt at det ikke er for sent å snu, vi lever bare en gang, hva så om du ikke innfrir folks forventninger? Så lenge du ikke sårer noen på veien spiller det da ingen rolle? Jeg har møtt de som har skilt seg, gifta seg inn i andre kulturer, prøvd og feila, de som har begynt med noe nytt og de som har slutta med noe destruktivt. Ikke tenk på hva andre tenker. Den som tenker mest er uansett deg. Vi er så privilegerte at vi kan velge hva enn som driver oss, kreativitet, penger, tradisjon, moral, galskap, omtanke. Vi er så himla, himla privilegerte. Og aldri igjen skal noen si at jeg ikke er takknemlig.

Vi skal aldri betvile menneskets kreativitet og skaperkraft

1) Phnom Bakheng i ettermiddagssola. 2) Pose! 3) Inngangen til Angkor Wat kveldstid. 4-5) Angkor Wat før og etter "soloppgang". 6-8) Ikke det minste alene. 9) Tar promobilde for bandet til Randi, Phone Joan. 10) Fine jenter i en landsby like ved. 11) Inngangen til Banteay Kdei. 12-13) Ta Prohm, der de filma Tomb Rider. 14) Baphuon, en pyramide som måtte settes sammen som et 3D-puslespill etter røde khmers herjinger. 15) Noen av Bayons 216 enorme, smilende ansikter. 16) Phimeanakas. 17) Sliten (men selvutløser er gøy). 18) Fyller ut hullene etter plyndringa. 19-21) Apebonanza! 22) Vakre North Gate til Angkor Thom. 23) Fyller ut flere hull. 24) Powerhopp foran North Gate. 25) Yean og meg.

Klokka fire ringer klokka, jeg er svett og trøtt og tror et øyeblikk jeg er på pysjamasparty med gamle venner, malariatablettene får meg til å drømme like klart som virkeligheten. Men jeg er ikke på jentefest, jeg er alene i et stort rom i Siem Reap, og nå skal jeg ut i mørket og vente på lyset foran Angkor Wat. Tuktuk-sjåføren min er utenfor allerede, Yean som er kul og glad og morsom. Jeg kaster litt vann i ansiktet, tar på meg stygge, men praktiske sandaler. Og så dekker jeg til knær og skuldre, jeg har driti meg ut ved nok av templer på denne turen. Yean spør meg om jeg har huska billetten, det har jeg ikke, tusen takk. Innom rommet igjen, og så kjører vi. “Du har bytta øredobber” roper han gjennom støyen fra motoren. “Jeg likte bedre de du hadde i går, de med stjerne og måne”. For Yean betyr måne på khmer, det vet jeg vel?

Vi kjører lenge, lenge gjennom skogen, det humper og er kølsvart, her er det enten eller, lys av, lys på. Men når vi når broen til Angkor blendes jeg av lommelyktene til et par hundre morgenfriske, parate japanere. Det er forventning i lufta, vi beveger oss sakte mot målet og det er helt stille. Turistene begynner å spre seg, noen i de små ruinene foran tempelet, noen på steingangen midt i mot. Selv går jeg til det lille vannspeilet, der de selger svinedyr kaffe og man kan sitte i gresset. I nærmere to timer hører man ikke annet enn klikk klikk klikk, men det har regnet om natta og skyene sperrer for sola. Helt ok, jeg liker lyset. Og det er svalt.

Det blir mye alenetid, området med templer er gigantisk og Yean kjører meg hit og dit og vil gi meg valuta for pengene. Bare ved de mest populære byggverkene er det folk, russere og asiater med matchende capser eller cowboyhatter eller t-skjorter, de filmer og knipser fra hofta og roper og poserer. Jeg liker meg best ved de mest falleferdige ruinene, de som er ødelagt og mangler statuer og har trær som vokser vilt gjennom steinene. De franske oppdagerne, tre tiår med borgerkrig og røde khmer gjorde sitt for å plyndre og utslette, men templene står der fortsatt, fredfulle. Som med alt annet i Kambodsja finnes ingen regler, du kan klatre hvor du vil, på utskjæringer, relieffer, høyt oppe. Jeg går hundrevis av trappetrinn, gjennom frodig, tett skog, jeg blir emosjonell på en god måte. Setter meg ned ved en sjø og tenker at jeg er glad for at jeg er kreativ, at jeg bruker fantasien, at jeg leker.

Etter ti timer er jeg tilbake på hostellet, utslitt og lykkelig. Linsedekselet til Holgaen min har forsvunnet i løpet av dagen, så jeg lager et nytt av papir og ledningsteip og sytråd. Ikke helt Angkor Wat. Men likevel.

For det er du og deg mot verden og verden tviler aldri, bare kjenn etter

1) Fin kunst på rommet mitt i Kratie. 2) Lille Monkey på delfinspotting i Kratie. 3-4) Fra Choeung Eks Killing Fields, så grusomt at jeg ikke orker å poste flere bilder. 5) Trafikksikkerhet i Phnom Penh. 6-8) Dødt og levende på marked i Phnom Penh. 9-12) Røde Khmer var opptatt av dokumentasjon. Jeg kommer aldri til å glemme disse blikkene. 13-14) Fleur og jeg var ballong-gerilja i Kampot. 15) Alex låner brillene mine på elvesafari i Kampot. 16-21) Masse fine folk på båttur til Bamboo Island utenfor Sihanoukville. 22) Den søteste fyren på Otres.

Etter en snau uke ved kysten kjennes hodet deilig tomt igjen. Kanskje litt for komfortabelt, problemstillingene henger fortsatt i lufta, men jeg har valgt hvilested med omhu. På Otres beach er jeg langt unna det som ble slengt meg i fleisen da jeg først ankom Kambodsja, jeg har bare møtt én tigger, han med forkrøpla bein og neglelakk, og jeg har kjøpt to av buddhasmykkene hans fordi jeg syns de er fine. Jeg spiser pannekaker eller rissuppe til frokost, drikker fruktshakes, ananas er favoritten for øyeblikket. Og kaffen her er kjempegod, tjukk og svart. Etter en dag på sjøen ble jeg solbrent til tusen, rumpa er så rød at jeg må sove på magen. Men det gjør ingenting, jeg tilbringer dagene på en strandbar, leser, skriver, diskuterer. Eller på hostellet, de som bor der har blitt familien min, de unge kanadierne, Space-Mike som er konstant stein, Punchii som ikke liker meg etter at jeg tråkket på halen hennes. Og guttene som driver stedet, de elsker å tulle med meg. Jeg spiller med, later som om jeg er dummere enn jeg egentlig er. Så får alle litt underholdning.

Hver natt bader jeg i morilden. Alltid med andre. Vi er nakne, svømmer rundt i mørket. Stjerner i vannet og stjerner på himmelen. Noen ganger med en tordenstorm i horisonten. Skarpe, hvite lyn som flerrer over oss hundre ganger i minuttet. Tunge drønn. Her finnes bare to årstider, og vi nærmer oss den andre. Den våte. Det er kjempevarmt, lummert i lufta, så de dagene himmelen åpner seg puster vi letta ut, løper ut i regnet og danser.

Om noen dager drar jeg innover i landet igjen, der er det tørrere, enda hetere. Men der er også et av verdens underverker. Jeg er spent på hvordan de har vedlikeholdt Angkor Wat. For dette landet sliter med å ta vare på det som er vakkert. Jeg har vært i en nasjonalpark som staten har solgt til private firma. De hogger seg inn i naturen med store jafs, bygger enorme kasinoer, restauranter, veier. Og det er søppel overalt, folk kaster det ut av bilvinduene, bryr seg ikke. Jeg tror historien har mye av skylda. Tenk deg at halvparten av befolkningen i landet ditt ble utryddet i løpet av en treårsperiode. Alle utdanna og intellektuelle, alle munker, barn, kvinner, menn. Tenk deg at familien din ble hentet, tenk deg at du aldri skulle få se dem igjen. Tenk å oppdage at de har blitt torturert og kastet i massegraver, fortsatt i live. Tenk å finne ut at naboens barn har blitt knust nakne mot et tre. Det er ikke lenge siden, de fleste som overlevde lever fortsatt. Og dette er det de må leve med. Alle ansiktene som stirrer mot deg fra veggene i S-21. Så det er kanskje ikke så rart med det som ikke fungerer. Jeg har møtt alt for mange på min egen alder uten foreldre. Mindreårige som tilbringer dagene som selgere på stranden i stedet for å gå på skole. Jeg har sett store, hvite menn med små khmerbarn bakpå motorsykkelen.

Jeg forsøker å si det til de jeg møter. Det er greit å slappe av. Nyte havbrisen, spise, le og sove alt for lenge. Men man skal også tenke over det. Hva dette landet sliter med. Man skal aldri, aldri lukke øynene for det som har skjedd. For det kommer til å skje igjen. Kanskje skjer det allerede nå.

Når sprøtt blir normalt

1) Verdens minste dinosaurmuseum i Savannahket hvor vi fikk ta på beinet til en 130 millioner år gammel Tyrannosaurus Rex. 2) Sykkelgjengen. 3) Overdose av søtt. 4) Kaleb. 5) Middag på Mekong. 6) Vi avanserer til Motorsykkelgjengen. 7) Fnisejenter på landsbygda. 8) Ny venn i Tad Lo. 9) Fineste bestemor. 10) Forberedelser til klovne-shoot. 11) Matt poserer med tilfeldig unge. 12) På Bolavenplatået. 13) Avslappende tubing, Don Det. 14) Åh!

Jeg ligger i en hengekøye utenfor bungalowen min på Don Det, Si Phan Don og ser utover Mekong. Sola står lavt på himmelen, men det er fortsatt ekstremt varmt. Noen barn leker ved elvebredden, plasker rundt i store bildekk, for noen timer siden lå jeg der selv og duppa. Tida går sakte fremover, fiskerne henter inn dagens siste fangst fra nettene sine, mødre plukker lus fra døtrenes hår, backpackere sykler forbi. Total avslapning blant fire tusen øyer helt sør i Laos.

En uke tidligere. I Pakse leier vi hver vår motorsykkel, jeg må lære meg å gire, men jeg har jo lappen fra Norge. Dessuten er det ingen som følger trafikkreglene her. Bare kjør, kjør på. Ut av byen er hjertet i halsen og øynene overalt. Busser, biler, traktorer, tuktuker, motorsykler og sykler med og mot kjøreretning, men så kommer vi opp på Bolavenplatået og ting roer seg. Bare landsby på landsby, barn som roper og vinker alt de kan, jeg vinker tilbake med en hånd på rattet. Og kjører forsiktig, for på landsbygda i Laos har du ikke veien for deg selv. Du deler den med kuer, vannbøfler, griser, høner og kyllinger, ender, hunder, katter, barn, best å være oppmerksom. Et sted oppe på platået punkterer to av motorsyklene samtidig. En forbipasserende gutt tar oss med til et lokalt verksted, og folka der kikker mer på oss enn vi på dem. Henter alle familiemedlemmene og roper på noen fnisete småjenter som leker i veien. Lokalattraksjon og turistattraksjon på en og samme tid. Om kvelden kommer vi fram til Tad Lo, et lite sted mellom mange fosser. Med verdens søteste Mama som lager pannekaker og med verdens snilleste unger. Som vil ha penner så de kan tegne og skrive og bli kreative og smarte. Som leier deg i hånda ned en bratt skråning fordi de vet den beste veien. Som plukker ut pigger fra fingrene dine når du har tatt på en stikkende bille. Masse unger. Og null grenser. De kjører motorsykkel fra tiårsalderen, leker med ilden, klatrer opp bratte skråninger i røttene til morkne trær og hopper mange meter ut i strie fosser. Men de er også lykkelige som få. Og så kan de lese været ut fra skyene. Vi bør kanskje ta hintet og fordufte fra badestedet når alle ungene gjør det. For himmelen åpner seg og vi blir fanga i en tordenstorm, Åsta, Matt og jeg. Løper gjennom skogen med adrenalinet på topp og lynnedslag i hælene, livredde og overlykkelige på en og samme tid. Etter at vi har tørka opp vil Åsta, som er fotograf, ha en fotoshoot med alle sammen, vi blir sminka som klovner og tar med oss motorsyklene, poserer med dem og barna og elefantene som skal vaskes. Uendelig morsomt for oss og de lokale, ikke nok med at vi er store og klumpete og bleikfiser. Etterpå bader vi av oss sminka i samme elv som elefantene. Mama inviterer oss med på en vannbøffelslaktefestival i nabolandsbyen den kvelden. En festival uten like i Lunds minne. Vi blir vist de fire vannbøflene og åtte kyrne som skal slaktes, forveksler feilaktig kyllingfostre med vanlige egg, og så skal vi danse. Et keyboard fra 90-tallet, store, sprengte høyttalere og en konferansier som synger alle låtene selv er mer enn nok til å heve stemningen skyhøyt. Dansegulvet (jordet) er dekket av tenåringer og sikkert hundre mindre unger, unger som etter hver dans kommer løpende med hendene fulle av insekter. Og så er det vår oppgave å dømme hvem som har det største. Vi fester så bra at vi ikke kommer oss opp til selve slaktinga klokka fem morgenen etter. Kanskje like greit, vi så én og det var rimelig bestialsk, blodbad i flere stadier. De kutter av bakbeina først. Corinna er syk, så når vi skal forlate Tad Lo er det bare Matt og jeg som fortsetter rundturen og tar den lange veien tilbake. Et regnskyll innhenter oss, store, varme dråper som pisker i ansiktet. Matt roper. “Ingrid, er du ok?” Jeg bare ler. “Ja! Jeg elsker dette.” Vi stopper hos en gammel dame og drikker doven pepsi, og så kjører vi videre mens klærne tørker i vinden. Ved en foss får Matt plassert en baby i armene, og så må vi posere med den mens mora tar tusen bilder. Rimelig sprøtt, så vi ler hele veien hjem, over platået, gjennom solnedgangen, inn i byen og til vi sovner om kvelden.