…
Ett. Klokka nærmer seg ett. Jeg har prøvd det meste allerede. Stått opp og spist, vært på do, snudd dyna, skifta stilling, telt ned fra seksti, ligget med beina i været, lest noen sider i en bok, tømt hodet, én gang, to ganger. Men akkurat nå skal jeg løse verdens problemer. Jeg starter med mine egne. Skriver de ned på en gul lapp i skinnet fra mobilen. Det holder ikke. Jeg skrur på taklyset, kikker på klokka. Bare noen timer. Ser opp i det hvite panelet, klyper meg i armen for å sjekke at jeg lever. For det kjennes ikke sånn ut, det er høst nå og jeg er en zombie. Varmen kan ikke redde meg. Ikke lyset heller. Jeg våker når jeg helst skulle ha gått i hi. Hvorfor setter vi opp dampen når andre dyr skrur ned temperaturen? Det gir ingen mening. Jeg gir ingen mening, yter hundre prosent i en livsstil jeg vet ikke passer. Våker.
Den er over ett, av med lyset. Jeg legger meg i fosterstilling
rundt varmeflaska, kveler panikken som hviler tungt over dyna. Av med tankene. –
nå.
...
To. Jeg snur meg én gang. Snur meg tilbake. Flytter meg opp i det ene hjørnet, bretter dyna godt rundt føttene. I natt skal jeg faenmeg klare det. Jeg lar fingrene vandre oppover kroppen på hver side, fra lårene, de krysser hoftebeina, skiller ett og ett ribbein fra hverandre. Det var det jeg frykta. På overflaten er jeg iskald. Da holder det ikke å ha et varmt, bankende hjerte. Som banker så hardt at tærne spriker og hjernen nesten går ut av sitt gode kranie. Jeg legger fingrene over hjerteslagene, forsøker å roe dem ned. Ptro. Rolig nå. Men de nekter å høre, galopperer videre uten kontroll. Jeg setter meg opp og ser rundt meg. Et hav av seng. Nesten tohundre centimeter mykt. To puter. Jeg griper den ene og plasserer den på langs ved kroppen. Legger meg selv ned ved siden av. Det ene hjørnet på puta stikker meg i ansiktet, jeg dytter det inn i dunen. Praktisk. Og sånn blir jeg liggende, i skje med den tidligere overflødige puta.
…
Tre. Selv et kollektiv har sine passive tider. Når de siste har lagt seg, før de første står opp. I natt skal jeg rokke ved stillheten. Jeg kler på meg det som ligger slengt over stolen, lister meg ut i gangen og opp i gummistøvlene. Døra smeller ikke, trappetrinnene knirker bare så vidt. Det er som om huset hjelper meg å dekke over. Og vel ute er jeg helt alene. Det sedvanlige suset fra regjeringskvartalets klimaanlegg som lydkulisse, en buss mot Nydalen. Jeg vandrer rullestolstien oppover mot Deichmanske, er ikke redd. I hvert fall ikke særlig mye. Går ned igjen på andre siden, krysser veien og etter hvert VG-mannen på benken. Nyhetene fra i fjor sommer henger der fortsatt. Akkurat som om ingenting har skjedd. Og akkurat som om ingenting har skjedd ligger fremdeles ”25 år gammel norsk gutt” i en sovepose i trappene ned til t-banen, vekterne har vel gitt opp for i natt. Jeg roter i lommene, er lei meg for at jeg ikke har noe å putte i koppen hans. På vei tilbake krysser jeg Teatergata, kikker fort på de bittesmå, grønne arbeiderne som bærer brosteinen på plassen foran Bien Sparebank. Det er den fineste kommunale kunsten i byen, men man må se for å se den.
Jeg låser meg inn igjen, ør av den friske lufta. Dyna er
fortsatt varm, jeg har ikke vært ute særlig lenge. I går var jeg sammen med søsteren
min, svogeren, nevøen. Han har blitt for stor for vogga, de sover tre i samme
seng. Jeg smiler. Og så tømmer jeg hodet, én gang, to ganger.
…
