Tidsmaskin: Spooky ballerina

Våren 2005 var Ragnhild og jeg modeller for en fotograf fra lokalavisa i Lier utenfor Drammen. Jeg kan ikke huske hva han het, men bildene ble kule synes jeg.

Ja, jeg vet. Shame on me. Jeg har vært fraværende i det siste. Og veldig tilstedeværende i det virkelige liv. I Trondheim ble jeg møtt av en postkasse randfull av inkassoer, og nettet er ikke på plass før nå. Jeg er dessuten 100% teaterprodusent om dagen, samt litt student. Alt er bare bra. Skikkelig. Pangstart på høsten! Jeg kommer snart tilbake med noe nyere å vise fram, i kveld er det i alle fall mysmys på Samfundet. Dessuten blir det ny Ikearunde i morgen, og innflytningsfest på innflytningsfest på innflytningsfest.

Dagens anbefaling: Bli student.

Kjappis og spekis

Siste sommerferiedag i Drammen. Skjørt - fretex, body - gt, belte - gammelt, sko - loppis. Spekematgilde på "Eirin skal dra - hipphurra"-fest. Pia, Christine som gjemmer seg, Cecilie, Veronica og Eirin, som skal studere i Århus.

Et raskt innlegg før jeg må slenge klesskap og kamera i kofferten, ta farvel med barndomshjemmet for denne gang, og tøffe nordover til den evige studentby. Litt rart, veldig godt. Jeg kjenner det er på tide å gjøre noe konstruktivt. Og å ta fram gummistøvlene. Høst er min form for nyttår, det er nå forsettene er som klarest. Jeg skal i alle fall trene. Litt.

Takk til alle kommentatorer. Skal svare så snart jeg er i havn. Hej!

Tidsmaskin: Det glade 90-tall

Ego anno 1991 (tror jeg). Fornøyd med rabarbara og sukker i en eggekopp i bakhagen der vi bodde før. Som barn var jeg ingen fashionista, og foretrakk myke, behagelige (og helst utslitte) klær, olabukseboikott fram til 7.klasse. Men det var greit å pynte seg litt i blant, helst med knalle knestrømper, snekkershorts, og selvfølgelig yndlingsfrisyren.

I går bladde jeg igjennom bunkevis med nostalgi. 90-tallet begynner å bli lenge siden. Men jeg kan tydelig se på bildene at det var en god tid å vokse opp på. Pre 9/11, før det amerikanske tankesettet hadde sneket seg inn på oss med angst og redsel. Man ser det i ansiktene våre. Jovisst skjedde det mye grusomt på 90-tallet også, men vi tok det med en fattet ro. Ingen krise. Ikke stress. Vi kommer faktisk ikke til å "bli råka for eit terroråtak" på vei til Danmarksferie. Vi barna fikk leke ute til sent på sommeren, bade i sprederen og klatre i trærne. Sitte nakne foran barne-TV og spise jordbær med hele kroppen. Hoppe i saccosekker og pusle med My little pocket. Alt uten sykkelhjelm og knebeskyttere.

Jeg tror det er viktig å utsette seg for sin egen fortid i blant (så lenge man ikke har et problematisk forhold til den). Kunne se at barndommen var god, somrene lange og varme, at man faktisk ligner mye på den lille ungen på fotografiet; samme smilet, glimtet i øyet, samme humoren. At søsknene allerede da var store forbilder. Og at man hadde verdens fineste mamma i blomstrete bukser, og en pappa med pilotbriller og gigantisk skjegg.

Jeg håper barn fortsatt kan ha det bra. Tross Bratz.

Tyll og bløtkake

Mysmys på hagefest. 1 og 2) Outfit: nattkjole - farmor, belte - gammelt. 3) Mika og hennes søte terasse. 4) Kos. 5) Kubbturnering - gutter vs. jenter. 6) Mikala og Ragnhild - girl power! (Nå er dere i bloggen.) 7) Forsøk på å stirre i senk. 8) Kveldens host og fine par - Mika og Henrik. 9) Profil. 10) Mikala hadde bakt en deilig kake. 11) Hyggelig mating. 12) Kristian og kule stoler. 13) Vreesvijk-allsang. 14) Ragnhild er på fest. 15) Nisse og Eirin. 16 og 17) Drammen by night.
Foto: Ego og div. festdeltakere.

Sommeren er kort, men vi tviholder på den. Og værguden lot dessuten gårsdagens hagefest få et opphold fra regnet. Min gode venninne Mikala og hennes kjære holdt en slags farvelfest ettersom de flytter vestover. Jeg mener det mer var en hallo-og-hei-fest, da jeg møtte herlige mennesker jeg ikke hadde sett på veldig lenge.

Guttene vant kjønnskubbturneringen, men flickorna lot ikke det sette en liten demper på stemningen en gang. Grillmat, kake, gitar, radio, folk og en nydelig pyntet terasse. Takk for festen!

Jeg har en klump i magen. I går fikk jeg vite at en dame jeg kjenner er alvorlig syk. Hun har vært min store inspirasjon når det gjelder veivalg i livet, og er et fantastisk menneske. Jeg kan ikke tro det er sant.

Sist skrev jeg at livet er kort. Nå vil jeg påstå at det også kan være urettferdig.

Saker og ting

Fynd og loftsleting førte til følgende: Avklipte, steinvaska levis etter mamma, vans med flamingoer bare 199 riksdaler, et par bløtkakenattkjoler etter farmor, bør kunne brukes til noe med et belte i livet?

Jag er inte död, jeg har bare andre saker og ting å tenke på for tiden. Mest positive saker og ting, så ingen grunn til bekymring. Men dere som blogger kjenner dere sikkert igjen: av og til er man nødt til å ta en pause, og fokusere på det virkelige livet. Det er tross alt der ting går fremover. Her inne kan man fryse de øyeblikkene man ønsker, når man ønsker. Og jeg har ikke hatt det store behovet de siste dagene.

Når man ikke bor i nærheten av familien sin, er ferie en tid for å pleie slektskapet. Da jeg var yngre, var, nokså innlysende, mine besteforeldre også yngre. Men selv om jeg fortsatt er rimelig ung, begynner de gamle å bli virkelig gamle. Så gamle at det er fare for at jeg tar det siste blikk, gir den siste klem, hver gang jeg er på besøk. Slik innsikt gir perspektiv på livet. Det er langt, men likevel kort. Ingenting varer evig. Så enn hvor klisje det måtte høres ut, er det viktig å ta sjanser, spre glede og aldri vente på å begynne å leve.

Ps: Er det noen som kan gi meg tips om hvordan jeg slipper å se dette hver gang jeg slår på datamaskinen: (klikkbart)


Psst: Jeg vil svare dere søtinger snart.