Daudinger

”Si meg, har det blitt mørkere siden sist?” Jeg sitter på toget og er langt inne i mitt eget hode da den søvndyssende lyden fra skinnene plutselig blir avbrutt av en eldet stemme. ”Kaldere?” Damen sitter på vindusplassen, nesten helt inntil meg, togene er ikke så romslige nå for tida. Hun ser spørrende på meg, to klare øyne i et foldete ansikt. Det er noe kjent med blikket. Jeg stusser på at jeg ikke har lagt merke til henne tidligere, hun må ha sittet der siden før jeg kom på. Og nå venter hun tålmodig med halvåpen munn, lar meg få lete fram til de rette ordene. Jeg vet ikke hvor jeg skal legge lista, vet ikke hvem hun er. ”Jo… Det er snart jul.” Den gamle ler, en kort trillende latter, hun høres plutselig mye yngre ut. Så blir hun stille i noen sekunder, før hun gjentar seg selv. ”Si meg, har det blitt mørkere siden sist?” Jeg smiler til henne. Og så legger jeg merke til at vi begge er kledd i lysegrå ulljakker, samme farge som togsetene, to grå damer som går igjen i hverandre og i ett med omgivelsene. Jeg forsøker på nytt. ”Ja, det pleier å være mørkt på denne tida.” Øynene hennes gnistrer, men hun har akkurat samme toneleie da hun enda en gang spør: ”Si meg, har det blitt mørkere siden sist?” Og så ler hun den runde latteren igjen, litt høyere, blottlegger to store fortenner. Jeg ransaker intuisjonen. Mener hun virkelig – ”Nye reisende?”Konduktøren skal se billettene, jeg har hatt den klar hele tiden og rekker den til ham.

I mine mest egoistiske, selvmedlidende øyeblikk tenker jeg at dette er straffen for å ha det for godt. Plasseringen på kloden. Mørket og kulda. Som gjør at vi trekker oss inn, bygger vegg etter vegg, isolerer godt og passer på at ingen kommer over terskelen. Det er for mye å tape, de som kommer utenfra tar med seg trekk. Vi har erfart kuldeskader før. Husker smerten, hvor vondt det var etterpå, å stikke hendene under det varme, rennende vannet fra springen. Huggende kniver i alle fingrene, nåler som trengte helt inn i hjerterota. Da er det bedre å spikre igjen gluggene, tenker vi. Og roper stille: Bli for all del der ute! Eller bedre: Kom deg hjem til din egen hule! Send heller en sms med smarttelefonen din, det finnes dessuten snart applikasjoner for nærhet og gode samtaler. Drit i å banke på døra, selv om både du og jeg vet at vi aldri har blitt møtt. Vær din egen last. Pakk deg inn i bobleplast, rull deg inn i glava. Og viktigst av alt: Bli der du er til det blir lysere tider! For vi har et håp om at sola snart snur. Har vi ikke? At den blankpolerte overflaten som lyser til oss fra skjermen en dag skal skinne fra dypet. At vi får kjenne varmen, helt virkelig. Skrelle av oss alle lagene og stå hud mot hud.

”Det har det. Du har helt rett.” Jeg har lagt den stempla billetten i lomma og snur meg tilbake. Men hun er borte. Der den lille, gamle damen i grå kåpe nettopp satt, er nå en gutt i femtenårsalderen. Han napper ut høretelefonene, helt rød i ansiktet av at en fremmed har snakket til ham. ”Var det noe?” Kinnene blusser opp enda mer. ”Nei, eller… Jeg ville bare si at jeg også liker Karpe Diem.” Pause. Noen småjenter bak oss fniser. ”Ok.” Han ser ut som om han har lyst til å smelte gjennom gulvet og ut på skinnegangen, og jeg kan omtrent høre den indre stemmen forbanne valget av sitteplass. Når proppene er på plass igjen ser jeg at han skifter lydspor.

Jeg går av i Drammen. Byen og lufta er full av snø, men elva er fremdeles åpen. Før jeg går mot parkeringsplassen setter jeg sekken fra meg på perrongen og kikker over mot bryggeriet, mot åsen, mot himmelen. Det har det. Det har blitt mørkere og kaldere. Men til og med når du fryser selv kan du varme en annen frossen sjel. Minus og minus er plussgrader. Vær så snill og ikke glem det. Møt meg i døra, så blir jeg kanskje med.

Om natta er alt

…

Ett. Klokka nærmer seg ett. Jeg har prøvd det meste allerede. Stått opp og spist, vært på do, snudd dyna, skifta stilling, telt ned fra seksti, ligget med beina i været, lest noen sider i en bok, tømt hodet, én gang, to ganger. Men akkurat nå skal jeg løse verdens problemer. Jeg starter med mine egne. Skriver de ned på en gul lapp i skinnet fra mobilen. Det holder ikke. Jeg skrur på taklyset, kikker på klokka. Bare noen timer. Ser opp i det hvite panelet, klyper meg i armen for å sjekke at jeg lever. For det kjennes ikke sånn ut, det er høst nå og jeg er en zombie. Varmen kan ikke redde meg. Ikke lyset heller. Jeg våker når jeg helst skulle ha gått i hi. Hvorfor setter vi opp dampen når andre dyr skrur ned temperaturen? Det gir ingen mening. Jeg gir ingen mening, yter hundre prosent i en livsstil jeg vet ikke passer. Våker.

Den er over ett, av med lyset. Jeg legger meg i fosterstilling rundt varmeflaska, kveler panikken som hviler tungt over dyna. Av med tankene. – nå.

...

To. Jeg snur meg én gang. Snur meg tilbake. Flytter meg opp i det ene hjørnet, bretter dyna godt rundt føttene. I natt skal jeg faenmeg klare det. Jeg lar fingrene vandre oppover kroppen på hver side, fra lårene, de krysser hoftebeina, skiller ett og ett ribbein fra hverandre. Det var det jeg frykta. På overflaten er jeg iskald. Da holder det ikke å ha et varmt, bankende hjerte. Som banker så hardt at tærne spriker og hjernen nesten går ut av sitt gode kranie. Jeg legger fingrene over hjerteslagene, forsøker å roe dem ned. Ptro. Rolig nå. Men de nekter å høre, galopperer videre uten kontroll. Jeg setter meg opp og ser rundt meg. Et hav av seng. Nesten tohundre centimeter mykt. To puter. Jeg griper den ene og plasserer den på langs ved kroppen. Legger meg selv ned ved siden av. Det ene hjørnet på puta stikker meg i ansiktet, jeg dytter det inn i dunen. Praktisk. Og sånn blir jeg liggende, i skje med den tidligere overflødige puta.

…

Tre. Selv et kollektiv har sine passive tider. Når de siste har lagt seg, før de første står opp. I natt skal jeg rokke ved stillheten. Jeg kler på meg det som ligger slengt over stolen, lister meg ut i gangen og opp i gummistøvlene. Døra smeller ikke, trappetrinnene knirker bare så vidt. Det er som om huset hjelper meg å dekke over. Og vel ute er jeg helt alene. Det sedvanlige suset fra regjeringskvartalets klimaanlegg som lydkulisse, en buss mot Nydalen. Jeg vandrer rullestolstien oppover mot Deichmanske, er ikke redd. I hvert fall ikke særlig mye. Går ned igjen på andre siden, krysser veien og etter hvert VG-mannen på benken. Nyhetene fra i fjor sommer henger der fortsatt. Akkurat som om ingenting har skjedd. Og akkurat som om ingenting har skjedd ligger fremdeles ”25 år gammel norsk gutt” i en sovepose i trappene ned til t-banen, vekterne har vel gitt opp for i natt. Jeg roter i lommene, er lei meg for at jeg ikke har noe å putte i koppen hans. På vei tilbake krysser jeg Teatergata, kikker fort på de bittesmå, grønne arbeiderne som bærer brosteinen på plassen foran Bien Sparebank. Det er den fineste kommunale kunsten i byen, men man må se for å se den.

Jeg låser meg inn igjen, ør av den friske lufta. Dyna er fortsatt varm, jeg har ikke vært ute særlig lenge. I går var jeg sammen med søsteren min, svogeren, nevøen. Han har blitt for stor for vogga, de sover tre i samme seng. Jeg smiler. Og så tømmer jeg hodet, én gang, to ganger.

…

Siste del

1-5) Folk og arkitektur i Kathmandu. 6) Sukkerspinnselgere på Durbar Square. 7) Greit nok at kuer er hellige og får gå fritt i gatene, men må de stakkars dyra leve på søppel? 8) Pawan, Balaram og Bea jammer før asana-timen. 9) Raj viser Skorpionen. 10) Morgenlys og farger som gjør meg glad. 11) Grytidlig gåtur i Matatirtha. 12) Mamis daal bhaat. 13-15) Guru-Gis niese, nevø og barnebarn, mine herjekamerater. 16-18) Lokale unger som elsker å bli fotografert. 19) Min vakre venninne som sydde en tradisjonell, sjokkrosa og kjempefin jakke til meg.

I piratkopien min av Lonely Planet Nepal fant jeg en liten notis. “Ananda Yoga Center, between Satungal and Matatirtha Village, a nonprofit yoga retreat”. Jeg ringte nummeret og en entusiastisk Guru-Gi sa jeg kunne komme når jeg ville. Helst med en gang, streiken gjorde det vanskelig å reise kveldstid. Så jeg stappa hotellrommet ned i sekken, nesten siste gang nå, heiv meg i en taxi og raste ut mot landsbygda.

Jeg liker Nepal. Jeg liker Nepal utenfor Kathmandu sentrum, jeg liker Nepal som lar meg gå i gatene uten forsvaret parat.  Jeg liker Guru-Gi som er gal og ler hele tida, som sovner under meditasjonstimene og snorker som en hest når han ber oss være våkne, som står opp midt på natta og synger mantraer og vekker hele huset, som etter fem minutter sier at jeg er en del av familien hans og som mener det.  Mami, som lager den beste daal bhaaten i verden, punktum. Ganga, som ikke tror på meg når jeg sier at jeg ikke har en gud, som er en fantastisk flink asana-lærer (og som definitivt har ei bolle i ovnen). Raj, som strekker lemmene mine i usannsynlige vinkler, som himler med øya når jeg ikke får det til, som er en ape og som veit at han har fin kropp. Balaram, som har fått en kanin av naboen, og som, til tross for sine nesten førti år, er en liten gutt igjen. Pawan, som skal bli som sin far. Ohm, som sover i sola om dagen og roper over hustakene om natta. Jeg liker Nepal på grunn av folka som bor her.

Utøverne strides om hvorvidt yoga er en treningsform, livsstil eller religion. Bihar yoga er definitivt det sistnevnte. Du finner de samme metodene som andre religioner i mange tusen år har benytta for å skaffe seg tilhengere. Men til tross for messing av ohm og mantraer på sanskrit, hypnoselignende meditasjon og heftig hare krishna-jamming har jeg ikke blitt hjernevaska, jeg kan tenke for meg selv. Litt mer fleksibel, sterkere og med et forbedret sovehjerte er jeg klar for å komme hjem.

Hjem.

Jeg har sett sola stige over toppen av verden

1) Punktering på lokalbuss til Jiri. 2-3) Fine unger i Shivalaya. 4) Nysgjerrige skoleelever. 5-6) Skal ikke klage på ryggsekken. 7) Lur og snørrete. 8) Himalaya-idyll ved Lamjura-passet. 9) Junbesi. 10) Team Misfits! Joschka, meg, Katie og Matt, alt for sent ute til første syn av Mt. Everest. 11) Drita Sherpaer, hånd i hånd. 12) Bestemor i Jubing. 13) Yak! 14-15) Soloppgang og klisje. 16) I det fjerne: Mt. Everest (8850m), Lhotse (8501m) og Ama Dablam (6856m). 17) Namche Bazaar. 18) Nesten i Lukla, klar for verdens farligste flytur.

Alle gode fortellinger sparer den store Prøven til sist. Og i mitt eventyr ville Nepal utfordre meg. De siste ukene har vært en prøvelse i å holde roen, en prøvelse i ensomhet, en prøvelse i fysisk styrke. For etter noen hektiske dager i Kathmandu måtte jeg vekk, vekk fra støy og lurerier, kjenne frisk luft i lungene. Langt vekk og opp. Himalaya. For mange år sida lå disse fjellene på bunnen av havet, nå er de så høyt man kan komme. Jeg har vært lengst nede og oppe i skyene på en og samme tid.

Nepal i lavsesong er virkelig lavsesong. Ingen gruppeturer, ingen backpackere. Men jeg traff to jenter fra Sveits, og selv om de snakka fransk konstant og ekskluderte meg, inkluderte jeg dem i planene mine. På fransk ble det bestemt at vi skulle gå det som før var hovedfartsåra til Khumbu og Mt. Everest, men de siste femti åra har vært bytta ut med småfly til Lukla. Fritt for turisthorder, fint nok det, men selv med de minimale kartkunnskapene mine kunne jeg se at det kom til å bli en tøff tur. Så mye opp og ned at vi ved ankomsten til Namche Bazaar ville ha lagt bak oss nesten 9000 høydemeter. På fransk ble dette overhørt og glemt. Vi leide soveposer, hoppa på en lokalbuss til Jiri og begynte å gå. Overgangen fra horisontal stilling og øl i hånda til klatring med kilo på ryggen kjentes. Jeg vet om noen som ville ha akka seg over oppakningen min. Men jeg er vant til å bære tungt. Kanskje har jeg litt Sherpa-blod i årene. Eller kanskje ikke. Dag to svikta det ene kneet og dag tre overmanna høydesyken kroppen. Jeg trodde mine siste timer hadde kommet, skriblet ned noen ord til de jeg er glad i og sovna inn. For å våkne dag fire i kjempeform. Fjellgeita var tilbake, sterk. Sterk, men ensom. Ikke at jeg var alene. (Og i selskap med meg selv er jeg sjelden ensom.) På vei opp til Lamjura-passet ble vi overraska av en lynstorm, vi måtte søke tilflukt i en liten hytte i Sete der alt lukta og smakte ekkelt. Det blåste inn gjennom veggene og om natta frøys jeg på rumpa. Men så snudde vinden. I en motbakke traff jeg mine likesinnede, jeg sa au revoir og hei.

Himalaya er full av kråkesølv, stiene glitrer og viser vei. Store flak og små partikler som kleber seg til huden og må ristes ut av soveposen når man våkner. Ristes ut sammen med varmen som har samla seg opp i løpet av natta. Morgenene er kalde, men man står opp med sola, med barna, med dyra. Og så går man. For det er mye å se, mange landsbyer å besøke, mennesker å hjelpe. Det bittelille førstehjelpssettet mitt er tomt nå, men jeg har ikke brukt medisinene selv. Jeg har plastra legger, bandasjert knær, delt ut antiseptisk og betennelsesdempende og forsøkt å redde ei knust tå (uten å kaste opp). I Himalaya er legehjelp ofte en dagsmarsj eller to unna, her gjelder det å gjøre det man kan. På vei gjennom Payua hører jeg noen klynk, stopper opp og ser meg rundt. Ei knøttlita jente henger utfor ei fjellhylle, bare genserermene sitter fast i noen spisse steiner. Det er langt ned, veldig langt. Instinktivt tar jeg tak i armene hennes, løfter henne opp uten å si noe. Vi ser på hverandre i noen sekunder, forfjamsa begge to. Så begynner hun å gråte, løper vekk. Jeg går videre.

Fra Lukla forandrer omgivelsene seg. Bredere stier, større hus, flere folk. Men vennene mine skal høyere, skal ta på verdens høyeste fjell. For meg holder det å se dem. I Namche Bazaar står jeg opp i mørket, forsøker å ikke vekke han som sover i nabosenga. Tar med klærne ut på gangen, pakker meg inn, sniker meg ut og klatrer over gjerdet. Det er lett å bevege seg uten sekk, etter bare en time er jeg høyt nok, jeg setter meg ned ved en stupa og venter. Det er helt stille, skydekket henger fortsatt tungt. En danphe rusler forbi. Og så slås lyset på, sceneteppet trekkes fra og hovedpersonen kommer til syne. Noen mil borte, men ikke mindre magisk av den grunn. Jeg har sett sola stige over toppen av verden.

Fire måneder, over på null komma niks. Jeg har truffet så mange fine folk, helt spesielle mennesker som sitter i en ekstra stor lomme i hjertet mitt. Venner i fortida, venner i øyeblikket, venner for fremtida. Om ti dager reiser jeg hjem. Til de som er der. Til de som blir. Jeg vil, og jeg vil ikke. Men at alt har en slutt har jeg vært klar over fra begynnelsen av. Så kom igjen Norge, gi meg det du har å by på.

Avbrekk uten tittel

Koh Tao.

Sove (lenge). Hengekøye (tenke). Egen balkong (utsikt). Frokost (kanskje to). Lunsj. Middag. Kveldsmat (pannekakeparty). Yoga. Spille sjakk (se sjakk spilles). Lese. Svømme med haier (uredd). Puste (eller ikke). Få noen nye skrubbsår (lære av sine feil). Lytte. Snakke.

Akkurat passe nok.

Om takknemlighet og muligheter

Kliss-klass etter en dag med vannkrig under Songkran i Chiang Mai.

Ta det helt med ro. Dette handler ikke om at jeg har reist og sett elendighet, og at jeg nå skal be dere om å sette pris på velstanden deres. Jeg har sett elendighet, men ikke noe mer enn det jeg allerede visste eksisterte. Dette med takknemlighet er noe jeg har grunna på en stund, helt siden den gangen et familiemedlem ba meg slutte å være så utakknemlig. For. Det er noe med min generasjon, eller så er det noe med nordmenn generelt. Vi har det sjukt bra, men vi blir så utrolig lett overmanna av mørke tanker, grå skyer som legger seg over hjernen som et lokk, paralyserer oss. Og så kommer alt på en gang. Den grunnleggende, eksistensielle ensomheten, vi føler oss stygge, mislykka, det hjelper med gode venner og en kopp kakao, men det er ingen garanti for at vi ikke havner der igjen. Nesten alltid skjer det tilsynelatende uunngåelige: Vi begynner å klage. Ord som fosser ut til feil personer, og så angrer vi etterpå. “Kan du ikke være litt mer takknemlig?” Jo selvfølgelig. Det er ikke det det egentlig handler om. Jeg tror ikke det. For fy fasan som jeg setter pris på livet mitt. Altså, finnes det noen tvil?

Jeg reiste med en gutt for noen måneder siden. Han klagde hele tiden, og han klagde på ting han lett kunne ha forandra. At han var svett, sulten eller kjeda seg. Jeg fikk til slutt nok over en porsjon stekt ris, jeg sa at han skulle slutte å klage eller pelle seg hjem dit han kom fra, han var her tross alt på eget initiativ (og kanskje mest for å feste), men jeg sa aldri at han skulle være mer takknemlig. For jeg har drøfta dette med noen av de beste vennene mine. Det er lov å klage. Det er lov når man har det vondt, i kroppen eller hjertet, det er lov når man føler seg misforstått, når man blir behandla urettferdig, når man har et ønske om å få det bedre. Kjære venn, klag din nød til meg og jeg skal gi deg råd. Det er sånn vennskap fungerer. Du til meg og jeg til deg. For vi er så sabla takknemlige alle sammen, men noen ganger er verden for stor til å takle på egenhånd.

Noe av det jeg er mest takknemlig for, er at jeg kan velge hva jeg vil gjøre i livet. Jeg behøver ikke en gang velge, jeg kan gjøre alt. Ta høyere utdanning, ha fritid, jobbe, reise, forhåpentligvis ordner det seg med kjæreste og sånt etter hvert også. Men jeg vil ikke stresse, føkk voksenpoeng, jeg vil aldri tenke mission complete. For da er det hele over. I løpet av noen måneder på reisefot har jeg møtt en hel del fine folk som planlegger å skifte kurs eller allerede har gjort det. Jeg vet ikke helt hvorfor, men muligens gjør denne livsstilen at hjernen får nok luft til å tenke om igjen. Jeg har møtt eldre som har bytta karriere, sagt opp jobben, søkt nye stier. Jeg har møtt unge, nyutdanna som har skjønt at det ikke er for sent å snu, vi lever bare en gang, hva så om du ikke innfrir folks forventninger? Så lenge du ikke sårer noen på veien spiller det da ingen rolle? Jeg har møtt de som har skilt seg, gifta seg inn i andre kulturer, prøvd og feila, de som har begynt med noe nytt og de som har slutta med noe destruktivt. Ikke tenk på hva andre tenker. Den som tenker mest er uansett deg. Vi er så privilegerte at vi kan velge hva enn som driver oss, kreativitet, penger, tradisjon, moral, galskap, omtanke. Vi er så himla, himla privilegerte. Og aldri igjen skal noen si at jeg ikke er takknemlig.

Vi skal aldri betvile menneskets kreativitet og skaperkraft

1) Phnom Bakheng i ettermiddagssola. 2) Pose! 3) Inngangen til Angkor Wat kveldstid. 4-5) Angkor Wat før og etter "soloppgang". 6-8) Ikke det minste alene. 9) Tar promobilde for bandet til Randi, Phone Joan. 10) Fine jenter i en landsby like ved. 11) Inngangen til Banteay Kdei. 12-13) Ta Prohm, der de filma Tomb Rider. 14) Baphuon, en pyramide som måtte settes sammen som et 3D-puslespill etter røde khmers herjinger. 15) Noen av Bayons 216 enorme, smilende ansikter. 16) Phimeanakas. 17) Sliten (men selvutløser er gøy). 18) Fyller ut hullene etter plyndringa. 19-21) Apebonanza! 22) Vakre North Gate til Angkor Thom. 23) Fyller ut flere hull. 24) Powerhopp foran North Gate. 25) Yean og meg.

Klokka fire ringer klokka, jeg er svett og trøtt og tror et øyeblikk jeg er på pysjamasparty med gamle venner, malariatablettene får meg til å drømme like klart som virkeligheten. Men jeg er ikke på jentefest, jeg er alene i et stort rom i Siem Reap, og nå skal jeg ut i mørket og vente på lyset foran Angkor Wat. Tuktuk-sjåføren min er utenfor allerede, Yean som er kul og glad og morsom. Jeg kaster litt vann i ansiktet, tar på meg stygge, men praktiske sandaler. Og så dekker jeg til knær og skuldre, jeg har driti meg ut ved nok av templer på denne turen. Yean spør meg om jeg har huska billetten, det har jeg ikke, tusen takk. Innom rommet igjen, og så kjører vi. “Du har bytta øredobber” roper han gjennom støyen fra motoren. “Jeg likte bedre de du hadde i går, de med stjerne og måne”. For Yean betyr måne på khmer, det vet jeg vel?

Vi kjører lenge, lenge gjennom skogen, det humper og er kølsvart, her er det enten eller, lys av, lys på. Men når vi når broen til Angkor blendes jeg av lommelyktene til et par hundre morgenfriske, parate japanere. Det er forventning i lufta, vi beveger oss sakte mot målet og det er helt stille. Turistene begynner å spre seg, noen i de små ruinene foran tempelet, noen på steingangen midt i mot. Selv går jeg til det lille vannspeilet, der de selger svinedyr kaffe og man kan sitte i gresset. I nærmere to timer hører man ikke annet enn klikk klikk klikk, men det har regnet om natta og skyene sperrer for sola. Helt ok, jeg liker lyset. Og det er svalt.

Det blir mye alenetid, området med templer er gigantisk og Yean kjører meg hit og dit og vil gi meg valuta for pengene. Bare ved de mest populære byggverkene er det folk, russere og asiater med matchende capser eller cowboyhatter eller t-skjorter, de filmer og knipser fra hofta og roper og poserer. Jeg liker meg best ved de mest falleferdige ruinene, de som er ødelagt og mangler statuer og har trær som vokser vilt gjennom steinene. De franske oppdagerne, tre tiår med borgerkrig og røde khmer gjorde sitt for å plyndre og utslette, men templene står der fortsatt, fredfulle. Som med alt annet i Kambodsja finnes ingen regler, du kan klatre hvor du vil, på utskjæringer, relieffer, høyt oppe. Jeg går hundrevis av trappetrinn, gjennom frodig, tett skog, jeg blir emosjonell på en god måte. Setter meg ned ved en sjø og tenker at jeg er glad for at jeg er kreativ, at jeg bruker fantasien, at jeg leker.

Etter ti timer er jeg tilbake på hostellet, utslitt og lykkelig. Linsedekselet til Holgaen min har forsvunnet i løpet av dagen, så jeg lager et nytt av papir og ledningsteip og sytråd. Ikke helt Angkor Wat. Men likevel.