Vi skal aldri betvile menneskets kreativitet og skaperkraft

1) Phnom Bakheng i ettermiddagssola. 2) Pose! 3) Inngangen til Angkor Wat kveldstid. 4-5) Angkor Wat før og etter "soloppgang". 6-8) Ikke det minste alene. 9) Tar promobilde for bandet til Randi, Phone Joan. 10) Fine jenter i en landsby like ved. 11) Inngangen til Banteay Kdei. 12-13) Ta Prohm, der de filma Tomb Rider. 14) Baphuon, en pyramide som måtte settes sammen som et 3D-puslespill etter røde khmers herjinger. 15) Noen av Bayons 216 enorme, smilende ansikter. 16) Phimeanakas. 17) Sliten (men selvutløser er gøy). 18) Fyller ut hullene etter plyndringa. 19-21) Apebonanza! 22) Vakre North Gate til Angkor Thom. 23) Fyller ut flere hull. 24) Powerhopp foran North Gate. 25) Yean og meg.

Klokka fire ringer klokka, jeg er svett og trøtt og tror et øyeblikk jeg er på pysjamasparty med gamle venner, malariatablettene får meg til å drømme like klart som virkeligheten. Men jeg er ikke på jentefest, jeg er alene i et stort rom i Siem Reap, og nå skal jeg ut i mørket og vente på lyset foran Angkor Wat. Tuktuk-sjåføren min er utenfor allerede, Yean som er kul og glad og morsom. Jeg kaster litt vann i ansiktet, tar på meg stygge, men praktiske sandaler. Og så dekker jeg til knær og skuldre, jeg har driti meg ut ved nok av templer på denne turen. Yean spør meg om jeg har huska billetten, det har jeg ikke, tusen takk. Innom rommet igjen, og så kjører vi. “Du har bytta øredobber” roper han gjennom støyen fra motoren. “Jeg likte bedre de du hadde i går, de med stjerne og måne”. For Yean betyr måne på khmer, det vet jeg vel?

Vi kjører lenge, lenge gjennom skogen, det humper og er kølsvart, her er det enten eller, lys av, lys på. Men når vi når broen til Angkor blendes jeg av lommelyktene til et par hundre morgenfriske, parate japanere. Det er forventning i lufta, vi beveger oss sakte mot målet og det er helt stille. Turistene begynner å spre seg, noen i de små ruinene foran tempelet, noen på steingangen midt i mot. Selv går jeg til det lille vannspeilet, der de selger svinedyr kaffe og man kan sitte i gresset. I nærmere to timer hører man ikke annet enn klikk klikk klikk, men det har regnet om natta og skyene sperrer for sola. Helt ok, jeg liker lyset. Og det er svalt.

Det blir mye alenetid, området med templer er gigantisk og Yean kjører meg hit og dit og vil gi meg valuta for pengene. Bare ved de mest populære byggverkene er det folk, russere og asiater med matchende capser eller cowboyhatter eller t-skjorter, de filmer og knipser fra hofta og roper og poserer. Jeg liker meg best ved de mest falleferdige ruinene, de som er ødelagt og mangler statuer og har trær som vokser vilt gjennom steinene. De franske oppdagerne, tre tiår med borgerkrig og røde khmer gjorde sitt for å plyndre og utslette, men templene står der fortsatt, fredfulle. Som med alt annet i Kambodsja finnes ingen regler, du kan klatre hvor du vil, på utskjæringer, relieffer, høyt oppe. Jeg går hundrevis av trappetrinn, gjennom frodig, tett skog, jeg blir emosjonell på en god måte. Setter meg ned ved en sjø og tenker at jeg er glad for at jeg er kreativ, at jeg bruker fantasien, at jeg leker.

Etter ti timer er jeg tilbake på hostellet, utslitt og lykkelig. Linsedekselet til Holgaen min har forsvunnet i løpet av dagen, så jeg lager et nytt av papir og ledningsteip og sytråd. Ikke helt Angkor Wat. Men likevel.