Om takknemlighet og muligheter

Kliss-klass etter en dag med vannkrig under Songkran i Chiang Mai.

Ta det helt med ro. Dette handler ikke om at jeg har reist og sett elendighet, og at jeg nå skal be dere om å sette pris på velstanden deres. Jeg har sett elendighet, men ikke noe mer enn det jeg allerede visste eksisterte. Dette med takknemlighet er noe jeg har grunna på en stund, helt siden den gangen et familiemedlem ba meg slutte å være så utakknemlig. For. Det er noe med min generasjon, eller så er det noe med nordmenn generelt. Vi har det sjukt bra, men vi blir så utrolig lett overmanna av mørke tanker, grå skyer som legger seg over hjernen som et lokk, paralyserer oss. Og så kommer alt på en gang. Den grunnleggende, eksistensielle ensomheten, vi føler oss stygge, mislykka, det hjelper med gode venner og en kopp kakao, men det er ingen garanti for at vi ikke havner der igjen. Nesten alltid skjer det tilsynelatende uunngåelige: Vi begynner å klage. Ord som fosser ut til feil personer, og så angrer vi etterpå. “Kan du ikke være litt mer takknemlig?” Jo selvfølgelig. Det er ikke det det egentlig handler om. Jeg tror ikke det. For fy fasan som jeg setter pris på livet mitt. Altså, finnes det noen tvil?

Jeg reiste med en gutt for noen måneder siden. Han klagde hele tiden, og han klagde på ting han lett kunne ha forandra. At han var svett, sulten eller kjeda seg. Jeg fikk til slutt nok over en porsjon stekt ris, jeg sa at han skulle slutte å klage eller pelle seg hjem dit han kom fra, han var her tross alt på eget initiativ (og kanskje mest for å feste), men jeg sa aldri at han skulle være mer takknemlig. For jeg har drøfta dette med noen av de beste vennene mine. Det er lov å klage. Det er lov når man har det vondt, i kroppen eller hjertet, det er lov når man føler seg misforstått, når man blir behandla urettferdig, når man har et ønske om å få det bedre. Kjære venn, klag din nød til meg og jeg skal gi deg råd. Det er sånn vennskap fungerer. Du til meg og jeg til deg. For vi er så sabla takknemlige alle sammen, men noen ganger er verden for stor til å takle på egenhånd.

Noe av det jeg er mest takknemlig for, er at jeg kan velge hva jeg vil gjøre i livet. Jeg behøver ikke en gang velge, jeg kan gjøre alt. Ta høyere utdanning, ha fritid, jobbe, reise, forhåpentligvis ordner det seg med kjæreste og sånt etter hvert også. Men jeg vil ikke stresse, føkk voksenpoeng, jeg vil aldri tenke mission complete. For da er det hele over. I løpet av noen måneder på reisefot har jeg møtt en hel del fine folk som planlegger å skifte kurs eller allerede har gjort det. Jeg vet ikke helt hvorfor, men muligens gjør denne livsstilen at hjernen får nok luft til å tenke om igjen. Jeg har møtt eldre som har bytta karriere, sagt opp jobben, søkt nye stier. Jeg har møtt unge, nyutdanna som har skjønt at det ikke er for sent å snu, vi lever bare en gang, hva så om du ikke innfrir folks forventninger? Så lenge du ikke sårer noen på veien spiller det da ingen rolle? Jeg har møtt de som har skilt seg, gifta seg inn i andre kulturer, prøvd og feila, de som har begynt med noe nytt og de som har slutta med noe destruktivt. Ikke tenk på hva andre tenker. Den som tenker mest er uansett deg. Vi er så privilegerte at vi kan velge hva enn som driver oss, kreativitet, penger, tradisjon, moral, galskap, omtanke. Vi er så himla, himla privilegerte. Og aldri igjen skal noen si at jeg ikke er takknemlig.