For det er du og deg mot verden og verden tviler aldri, bare kjenn etter

1) Fin kunst på rommet mitt i Kratie. 2) Lille Monkey på delfinspotting i Kratie. 3-4) Fra Choeung Eks Killing Fields, så grusomt at jeg ikke orker å poste flere bilder. 5) Trafikksikkerhet i Phnom Penh. 6-8) Dødt og levende på marked i Phnom Penh. 9-12) Røde Khmer var opptatt av dokumentasjon. Jeg kommer aldri til å glemme disse blikkene. 13-14) Fleur og jeg var ballong-gerilja i Kampot. 15) Alex låner brillene mine på elvesafari i Kampot. 16-21) Masse fine folk på båttur til Bamboo Island utenfor Sihanoukville. 22) Den søteste fyren på Otres.

Etter en snau uke ved kysten kjennes hodet deilig tomt igjen. Kanskje litt for komfortabelt, problemstillingene henger fortsatt i lufta, men jeg har valgt hvilested med omhu. På Otres beach er jeg langt unna det som ble slengt meg i fleisen da jeg først ankom Kambodsja, jeg har bare møtt én tigger, han med forkrøpla bein og neglelakk, og jeg har kjøpt to av buddhasmykkene hans fordi jeg syns de er fine. Jeg spiser pannekaker eller rissuppe til frokost, drikker fruktshakes, ananas er favoritten for øyeblikket. Og kaffen her er kjempegod, tjukk og svart. Etter en dag på sjøen ble jeg solbrent til tusen, rumpa er så rød at jeg må sove på magen. Men det gjør ingenting, jeg tilbringer dagene på en strandbar, leser, skriver, diskuterer. Eller på hostellet, de som bor der har blitt familien min, de unge kanadierne, Space-Mike som er konstant stein, Punchii som ikke liker meg etter at jeg tråkket på halen hennes. Og guttene som driver stedet, de elsker å tulle med meg. Jeg spiller med, later som om jeg er dummere enn jeg egentlig er. Så får alle litt underholdning.

Hver natt bader jeg i morilden. Alltid med andre. Vi er nakne, svømmer rundt i mørket. Stjerner i vannet og stjerner på himmelen. Noen ganger med en tordenstorm i horisonten. Skarpe, hvite lyn som flerrer over oss hundre ganger i minuttet. Tunge drønn. Her finnes bare to årstider, og vi nærmer oss den andre. Den våte. Det er kjempevarmt, lummert i lufta, så de dagene himmelen åpner seg puster vi letta ut, løper ut i regnet og danser.

Om noen dager drar jeg innover i landet igjen, der er det tørrere, enda hetere. Men der er også et av verdens underverker. Jeg er spent på hvordan de har vedlikeholdt Angkor Wat. For dette landet sliter med å ta vare på det som er vakkert. Jeg har vært i en nasjonalpark som staten har solgt til private firma. De hogger seg inn i naturen med store jafs, bygger enorme kasinoer, restauranter, veier. Og det er søppel overalt, folk kaster det ut av bilvinduene, bryr seg ikke. Jeg tror historien har mye av skylda. Tenk deg at halvparten av befolkningen i landet ditt ble utryddet i løpet av en treårsperiode. Alle utdanna og intellektuelle, alle munker, barn, kvinner, menn. Tenk deg at familien din ble hentet, tenk deg at du aldri skulle få se dem igjen. Tenk å oppdage at de har blitt torturert og kastet i massegraver, fortsatt i live. Tenk å finne ut at naboens barn har blitt knust nakne mot et tre. Det er ikke lenge siden, de fleste som overlevde lever fortsatt. Og dette er det de må leve med. Alle ansiktene som stirrer mot deg fra veggene i S-21. Så det er kanskje ikke så rart med det som ikke fungerer. Jeg har møtt alt for mange på min egen alder uten foreldre. Mindreårige som tilbringer dagene som selgere på stranden i stedet for å gå på skole. Jeg har sett store, hvite menn med små khmerbarn bakpå motorsykkelen.

Jeg forsøker å si det til de jeg møter. Det er greit å slappe av. Nyte havbrisen, spise, le og sove alt for lenge. Men man skal også tenke over det. Hva dette landet sliter med. Man skal aldri, aldri lukke øynene for det som har skjedd. For det kommer til å skje igjen. Kanskje skjer det allerede nå.