Jeg har sett sola stige over toppen av verden

1) Punktering på lokalbuss til Jiri. 2-3) Fine unger i Shivalaya. 4) Nysgjerrige skoleelever. 5-6) Skal ikke klage på ryggsekken. 7) Lur og snørrete. 8) Himalaya-idyll ved Lamjura-passet. 9) Junbesi. 10) Team Misfits! Joschka, meg, Katie og Matt, alt for sent ute til første syn av Mt. Everest. 11) Drita Sherpaer, hånd i hånd. 12) Bestemor i Jubing. 13) Yak! 14-15) Soloppgang og klisje. 16) I det fjerne: Mt. Everest (8850m), Lhotse (8501m) og Ama Dablam (6856m). 17) Namche Bazaar. 18) Nesten i Lukla, klar for verdens farligste flytur.

Alle gode fortellinger sparer den store Prøven til sist. Og i mitt eventyr ville Nepal utfordre meg. De siste ukene har vært en prøvelse i å holde roen, en prøvelse i ensomhet, en prøvelse i fysisk styrke. For etter noen hektiske dager i Kathmandu måtte jeg vekk, vekk fra støy og lurerier, kjenne frisk luft i lungene. Langt vekk og opp. Himalaya. For mange år sida lå disse fjellene på bunnen av havet, nå er de så høyt man kan komme. Jeg har vært lengst nede og oppe i skyene på en og samme tid.

Nepal i lavsesong er virkelig lavsesong. Ingen gruppeturer, ingen backpackere. Men jeg traff to jenter fra Sveits, og selv om de snakka fransk konstant og ekskluderte meg, inkluderte jeg dem i planene mine. På fransk ble det bestemt at vi skulle gå det som før var hovedfartsåra til Khumbu og Mt. Everest, men de siste femti åra har vært bytta ut med småfly til Lukla. Fritt for turisthorder, fint nok det, men selv med de minimale kartkunnskapene mine kunne jeg se at det kom til å bli en tøff tur. Så mye opp og ned at vi ved ankomsten til Namche Bazaar ville ha lagt bak oss nesten 9000 høydemeter. På fransk ble dette overhørt og glemt. Vi leide soveposer, hoppa på en lokalbuss til Jiri og begynte å gå. Overgangen fra horisontal stilling og øl i hånda til klatring med kilo på ryggen kjentes. Jeg vet om noen som ville ha akka seg over oppakningen min. Men jeg er vant til å bære tungt. Kanskje har jeg litt Sherpa-blod i årene. Eller kanskje ikke. Dag to svikta det ene kneet og dag tre overmanna høydesyken kroppen. Jeg trodde mine siste timer hadde kommet, skriblet ned noen ord til de jeg er glad i og sovna inn. For å våkne dag fire i kjempeform. Fjellgeita var tilbake, sterk. Sterk, men ensom. Ikke at jeg var alene. (Og i selskap med meg selv er jeg sjelden ensom.) På vei opp til Lamjura-passet ble vi overraska av en lynstorm, vi måtte søke tilflukt i en liten hytte i Sete der alt lukta og smakte ekkelt. Det blåste inn gjennom veggene og om natta frøys jeg på rumpa. Men så snudde vinden. I en motbakke traff jeg mine likesinnede, jeg sa au revoir og hei.

Himalaya er full av kråkesølv, stiene glitrer og viser vei. Store flak og små partikler som kleber seg til huden og må ristes ut av soveposen når man våkner. Ristes ut sammen med varmen som har samla seg opp i løpet av natta. Morgenene er kalde, men man står opp med sola, med barna, med dyra. Og så går man. For det er mye å se, mange landsbyer å besøke, mennesker å hjelpe. Det bittelille førstehjelpssettet mitt er tomt nå, men jeg har ikke brukt medisinene selv. Jeg har plastra legger, bandasjert knær, delt ut antiseptisk og betennelsesdempende og forsøkt å redde ei knust tå (uten å kaste opp). I Himalaya er legehjelp ofte en dagsmarsj eller to unna, her gjelder det å gjøre det man kan. På vei gjennom Payua hører jeg noen klynk, stopper opp og ser meg rundt. Ei knøttlita jente henger utfor ei fjellhylle, bare genserermene sitter fast i noen spisse steiner. Det er langt ned, veldig langt. Instinktivt tar jeg tak i armene hennes, løfter henne opp uten å si noe. Vi ser på hverandre i noen sekunder, forfjamsa begge to. Så begynner hun å gråte, løper vekk. Jeg går videre.

Fra Lukla forandrer omgivelsene seg. Bredere stier, større hus, flere folk. Men vennene mine skal høyere, skal ta på verdens høyeste fjell. For meg holder det å se dem. I Namche Bazaar står jeg opp i mørket, forsøker å ikke vekke han som sover i nabosenga. Tar med klærne ut på gangen, pakker meg inn, sniker meg ut og klatrer over gjerdet. Det er lett å bevege seg uten sekk, etter bare en time er jeg høyt nok, jeg setter meg ned ved en stupa og venter. Det er helt stille, skydekket henger fortsatt tungt. En danphe rusler forbi. Og så slås lyset på, sceneteppet trekkes fra og hovedpersonen kommer til syne. Noen mil borte, men ikke mindre magisk av den grunn. Jeg har sett sola stige over toppen av verden.

Fire måneder, over på null komma niks. Jeg har truffet så mange fine folk, helt spesielle mennesker som sitter i en ekstra stor lomme i hjertet mitt. Venner i fortida, venner i øyeblikket, venner for fremtida. Om ti dager reiser jeg hjem. Til de som er der. Til de som blir. Jeg vil, og jeg vil ikke. Men at alt har en slutt har jeg vært klar over fra begynnelsen av. Så kom igjen Norge, gi meg det du har å by på.