For de som lever er alltid slutten starten på noe nytt.
En
dag jeg våkner er jeg borte. Ja, i det jeg åpner munnen og gjesper lydløst
oppdager jeg overrasket at jeg er borte. Jeg strekker på tærne, men blir ikke
mer tilstedeværende av den grunn, så jeg løfter hendene forsiktig opp til hodet
for å riste ut søvnen av flokene. Håret er helt rett. Jeg tar meg til hjertet.
Ingen nålestikk, til tross for at det lille organet har hugget og slitt i mange
måneder. Med et hult åndedrag setter jeg meg opp i senga, lener meg mot vinduet
og kikker ned på veien. Verden er stille. Men tilsynelatende den samme. Hittil
har årstiden vært uvanlig kald, om det ikke bare er jeg som ikke har levd lenge
nok til å se den store sammenhengen. Snøen har ligget i grøftekantene i store,
grå hauger, men nå er den i ferd med å smelte. På lokalnyhetene har jeg sett
videoklipp av isen på Seildukfossen som endelig sprekker opp og forsvinner ned
i vannmassene. Våren er vakker for den som lenge har hatt vinter, jeg er så
enig, men jeg tenker at høsten også kan være vakker, og dessuten er den uunngåelig.
Jeg kikker ned på veien igjen, klokka er ti. På denne tiden pleier den gamle
damen med rullator og puddel å passere der nede, jeg ser henne ofte i det hun
svinger inn oppe i krysset, og så tar det kanskje femten minutter med
museskritt før hun når den andre enden av gata. Men i dag må hun være sent ute,
ikke et menneske er å se, ikke en bil passerer der nede. Går det an? At resten
av verden forsvinner bare fordi jeg blir borte? All fornuft ville fortelle meg
det motsatte, life must go on eller noe i den duren. Jeg kommer meg ut på
kjøkkenet, plukker opp telefonen som har ligget til lading og slår nummeret til
pappa. Men det ringer ikke, ingen tar av røret, det er ingen hyggelig
kvinnestemme som forteller meg at nummeret ikke er i bruk. Bare helt aldeles
dødsstille.
Jeg
tenker at jeg må ut. Om dette er slutten vil jeg i alle fall ikke tilbringe
tiden i limbo i en leilighet jeg aldri har kjent meg hjemme i. Jeg må ha luft,
selv om lungene mine ikke trenger noe som helst. Bare tanken på det gjør at jeg
mister pusten jeg ikke har. Jeg må ut nå, og jeg lukker øynene for å hente
tiltaksevnen jeg trenger. Kniper hardt
igjen. Bak øyelokkene er det kritthvitt, og i neste øyeblikk befinner jeg meg
nede på gata. Jeg må blunke et par ganger på grunn av den brå overgangen fra
den innestengte byleiligheten til flomlyset her ute. De siste ukene har det
vært mørkt til langt utpå formiddagen og fra tidlig om ettermiddagen, men i dag
er det blendende sol. Uten å tenke begynner jeg å bevege meg, først bortover
mot Pilestredet, men uten grunn ombestemmer jeg meg på veien og snur i retning
Nationaltheatret. Sentrum er unaturlig stille. Ingen folk i gatene, ingen mødre
på kafeene, ingen tiggere på hjørnene. Jeg når Karl Johan med en forventning av
å møte de vanlige hordene av handlelystne, men selv der er det helt dødt. Total
taushet så langt øyet kan skue, hele veien fra Egertorget til Slottet. Hvor er
alle sammen? Jeg forflytter meg forbi teateret og videre til Johanne Dybwads
plass, men det er helt tomt der også. Den slitne skrotten som pleier å sitte
ved nedgangen til stasjonen, han som gjør at jeg kjenner et sug i magen og får
tanker som trekker i alle retninger, er også borte. Jeg forsøker å finne en
rasjonell løsning. Det er jo bare april, er det virkelig så varmt at innbyggerne
har trukket ut mot sjøen? Jeg aner ikke, men akkurat nå er det det eneste
alternativet jeg klarer å oppdrive. I fjor sommer var det dager da byen nesten
var tømt for mennesker, de lå og stekte seg i kor ute på øyene og på strendene
langs fjorden. Men det var ikke like fredelig som nå, det er jeg ganske sikker
på. Jeg må finne ut av det, og dessuten har jeg ingen ting jeg skal rekke, så
jeg begir meg i sakte tempo oppover langs Henrik Ibsens gate og videre inn i
Bygdøy Allé. Ved Gimle stopper jeg opp et øyeblikk, hva om den lille stemmen i
magen har rett? Kanskje har jeg tid å tape, muligens er den allerede tapt, men
jeg er nødt, nødt til å vite hvor alle er, jeg kan ikke forlate dette helt
alene. Så jeg kniper øynene hardt igjen og alt blir hvitt.
Huk.
Sola stråler, men bølgene slår ikke. De er fryst fast, et stort flak av is som
går fra land og kanskje ti – femten meter ut i fjorden. Og det er ingen her,
ikke en eneste sjel. Bare min. Jeg vet ikke hva som gjør det, jeg er ikke
oppvokst ved sjøen, men akkurat nå kjenner jeg en trang til å føle vannet mot
huden, om jeg i det hele tatt kan føle det. Jeg vil ut dit hvor kulda har
formet en spiss av stivnet hav, en frossen finger som peker mot fjordens
utgangsdør. Så jeg plasserer den ene foten på isen som er forankret i sanda,
det knaker svakt, men gir ikke etter. Et par skritt uten at det skjer noe og
jeg føler meg tryggere, kanskje er jeg lettere nå enn før, kanskje har
tettheten min blitt redusert et sted på veien. De første fem meterne går fint,
isen er grov og kornete og lett å få grep på, men den siste strekningen er
speilglatt, gjennomsiktig, og mest sannsynlig mye tynnere siden jeg kan se
bunnen der nede. Jeg legger meg ned på magen, tar tak med håndflatene og åler
meg forsiktig fremover, snart der nå. Og jeg rekker akkurat å treffe vannet med
fingertuppene i det jeg hører et dypt drønn. Jeg holder pusten jeg ikke har,
det knaker og rister og jeg må streve for å ikke gli av den blanke overflaten
og ut i sjøen. Men så blir det stille igjen. Jeg ruller meg over på siden og
dytter meg opp med hendene for å få oversikt. Spissen jeg ligger på har løsnet,
og nå driver jeg utover på en trekant på størrelse med et bilpanser. Det er
allerede et par meter mellom flaket og resten av isen. I noen minutter forsøker
jeg desperat å padle meg innover igjen, men det går ikke, det er understrømmer
her og de vil ut mot havet. I stedet forsøker jeg med å knipe øynene igjen, men
det blir ikke hvitt, bare vanlig svart, jeg har kanskje brukt opp kvota. Jeg
vet ikke hva jeg føler, om jeg føler noe som helst. Det skulle jo allikevel bli
slik, og hvilken forskjell gjør det da om jeg befinner meg der inne på land i
en tom by eller driver her ute? For sikkerhets skyld blunder jeg en gang tid,
men det er fortsatt svart bak øyelokkene. Og så blir det mørkt også i hodet.
…
Jeg
våkner når det har blitt natt. Sjøen er rolig, mitt nye hjem er stadig intakt.
Muligens har det smeltet og blitt noe mindre i løpet av de timene jeg har
sovet, men det er fortsatt god plass, jeg kan ligge i sjøstjerne om jeg vil.
Byen lyser der inne, det er som et bål som aldri slukner. Jeg har sett det før,
ikke fra denne vinkelen, men fra skisporene på Frognerseteren. Jeg har sett de
pulserende lysene fra hundre tusen leiligheter, biler, gatelykter. Jeg har stått
og hvilt meg på stavene og tenkt på de mange bevissthetene som lever i
leilighetene, kjører i bilene, står under gatelyktene og omfavner hverandre.
Som den gangen da vi stod under en gatelykt, i en skolegård utenfor bykjernen.
Vinden herjet hud og hår, det blåste som det bare kan på den kanten av landet,
lufta løftet oss nesten opp fra grusen. Jeg hadde tatt på meg joggesko, for jeg
visste at du likte aktive jenter, og nå tenkte jeg at jeg hadde lyktes. Du slo
armene rundt meg, famlet litt til tross for at du var eldre og dessuten hadde
elsket mange før, og jeg følte meg trygg. Men det varte ikke, for du hadde
elsket så mange før, hvordan kunne jeg vite at jeg ville bli den siste. Jeg
testet det ut, som jeg hadde trodd tok det ikke lang tid før du hadde gitt
hjertet ditt til en annen, det hele syntes å være så enkelt. Allikevel gikk jeg
tilbake til deg da jeg fikk muligheten, du hadde vel truffet en slags nerve,
det virket som om du brydde deg om meg. Men jeg klarer ikke å stole på folk som
så enkelt gir seg hen, jeg klarer ikke å leve meg inn i det. Og etter at du
fortalte at du syntes synd på meg den gangen, er jeg glad for at jeg lot deg gå.
…
Stillheten
som kommer med mørket vekker meg fra dagens slumring. Isflaket har blitt mindre
siden sist natt, den ene foten min må ha glidd ut i vannet i løpet av dagen og
er nå skrukkete og vassen. Jeg drar den til meg, bruker fingrene til å krølle
tærne inn i knehasen på det andre benet, og så tenker jeg på den gangen vi var
på andre siden av jorda og du fortalte om hvorfor du ikke spiser kjøtt. Hvordan
jeg lyttet intenst, sugde til meg hvert eneste ord fordi jeg visste at du
visste mer enn meg. Ikke fordi du var eldre, men fordi du var klok av skade.
Lufta var varm og klam og tvang meg til å sitte stille selv om det brant en ild
i egoet mitt som gjorde meg rastløs. Jeg ville danse, rulle rundt på
sitteputene, hive meg over deg, men i stedet spurte jeg om du hadde lest boka
av den unge, genierklærte forfatteren. Du fnøs av meg, hvorfor skulle du bruke
tiden på å lese bøker om saker der du allerede hadde tatt et standpunkt. Du
ville lese om det du ikke allerede kjente til. Jeg husker at jeg tenkte at jeg
kanskje går for trygt igjennom livet, men jeg gidder i alle fall ikke lese krim
bare fordi jeg ikke vet noe om å drepe. Jeg sa til deg at jeg var forelska i
deg. Du sa ingenting, eller, du sa kanskje at det var fint at jeg knytter meg
så fort til andre, du sa det og ga meg en klem. Og jeg hørte aldri fra deg
igjen. Nå vet jeg at det ikke var sant. Jeg var ikke forelska i deg. Og det tar
hundre år før jeg lar noen slippe inn. Det du fikk se var bare en uskarp
polaroid.
…
Solskiven
forsvinner ned i fjorden igjen og jeg våkner. Jeg har fortsatt tid til å følge
gamle tankespor. De fører meg mange år tilbake i tid, til da vi stod på en
trikkeholdeplass i regnet og du så meg så dypt inn i øynene at jeg var redd for
at du skulle spidde sjela mi med blikket. Og kanskje gjorde du det også, for
jeg sverger på at du, uten å vite det, er den som har kommet nærmest å lese de
tegnene jeg selv ikke klarer å sette ord på. Jeg tenker tilbake på dette
øyeblikket, på senere øyeblikk, jeg husker alt. Kanskje forvrenger jeg det
store bildet slik at det skal passe bedre inn i historien, kanskje maler jeg
over med klare farger slik at mine siste dager, timer her ute på isflaket skal
kjennes verdt det. Jeg tenker at det er helt i orden. Og så strømmer det på: De
mørke nakkehårene som krummer seg i regnet og er myke å stryke over. Den sarte
huden bak ørene, så tynn at jeg kan se hvordan hjerteslagene dine pulserer
gjennom blodårene der. Armene, litt hengslete, men de griper om meg som om de
aldri skulle slippe. Hvordan du spisser leppene når du tenker. Og stikket ved
at jeg ganske sikkert vet at du aldri festet deg ved mine detaljer. Huden på underarmene,
mykere enn noe annet. Den lille, hjerteformede føflekken på innsiden av låret.
Og kanskje, kanskje er det bare noe jeg har forestilt meg. Du og jeg som
sjelevenner. For, om det i det hele tatt finnes en indre substans, kan ikke
mennesket komme nærme nok. Vi forestiller oss det i et forsøk på å kvele uroen,
men nærhet er så inderlig begrenset. På en underlig måte tar denne vissheten
tak i meg, roer meg, vugger meg i søvn.
…
Det
blir natt igjen. Den er klar, så klar at jeg kan se hvor mange stjerner det er
i universet. Uendelig mange er det. Jeg har drevet lengre ut, lyset fra byen er
svakere, det ligger som et tynt, gyllent teppe over vannet. Isflaket er lite,
det bærer meg bare så vidt. Jeg vet at dette er den siste natten. Himmelen
speiler seg i sjøen, det er et stjernehav under meg og over meg. Og snart er
jeg en del av det. En stjerne i et hav av stjerner. Ikke så ulikt det som var,
og nå skal det være slik for alltid.
Himmelhvelvet
blir stadig blekere. Sola er i ferd med å stige. Jeg opplever ingen revy, i
stedet velger jeg å tenke en siste gang på de aller viktigste. Familien, så
klart, de minste, mellomste og eldste. Og vennene. De som har lært meg alt som
er verdt å lære. Han jeg dro opp da han var i ferd med å miste taket. Hun som
hentet meg tilbake da jeg stod og vippet helt ute på kanten. De tusen smilene,
de som har tatt og gitt livet mening. Det er nesten så jeg kjenner noen nåler
stikke der innerst inne, men jeg vet at det bare er innbilning. Og i det den
glødende kula tipper over horisonten, i det noen små, varme stråler treffer meg
der ute i fjorden, i det flaket smelter under meg og forsvinner, tenker jeg på
dem alle sammen. Så glir jeg ned i vannet og blir borte.
