Vårløsning

For de som lever er alltid slutten starten på noe nytt. 

En dag jeg våkner er jeg borte. Ja, i det jeg åpner munnen og gjesper lydløst oppdager jeg overrasket at jeg er borte. Jeg strekker på tærne, men blir ikke mer tilstedeværende av den grunn, så jeg løfter hendene forsiktig opp til hodet for å riste ut søvnen av flokene. Håret er helt rett. Jeg tar meg til hjertet. Ingen nålestikk, til tross for at det lille organet har hugget og slitt i mange måneder. Med et hult åndedrag setter jeg meg opp i senga, lener meg mot vinduet og kikker ned på veien. Verden er stille. Men tilsynelatende den samme. Hittil har årstiden vært uvanlig kald, om det ikke bare er jeg som ikke har levd lenge nok til å se den store sammenhengen. Snøen har ligget i grøftekantene i store, grå hauger, men nå er den i ferd med å smelte. På lokalnyhetene har jeg sett videoklipp av isen på Seildukfossen som endelig sprekker opp og forsvinner ned i vannmassene. Våren er vakker for den som lenge har hatt vinter, jeg er så enig, men jeg tenker at høsten også kan være vakker, og dessuten er den uunngåelig. Jeg kikker ned på veien igjen, klokka er ti. På denne tiden pleier den gamle damen med rullator og puddel å passere der nede, jeg ser henne ofte i det hun svinger inn oppe i krysset, og så tar det kanskje femten minutter med museskritt før hun når den andre enden av gata. Men i dag må hun være sent ute, ikke et menneske er å se, ikke en bil passerer der nede. Går det an? At resten av verden forsvinner bare fordi jeg blir borte? All fornuft ville fortelle meg det motsatte, life must go on eller noe i den duren. Jeg kommer meg ut på kjøkkenet, plukker opp telefonen som har ligget til lading og slår nummeret til pappa. Men det ringer ikke, ingen tar av røret, det er ingen hyggelig kvinnestemme som forteller meg at nummeret ikke er i bruk. Bare helt aldeles dødsstille.

Jeg tenker at jeg må ut. Om dette er slutten vil jeg i alle fall ikke tilbringe tiden i limbo i en leilighet jeg aldri har kjent meg hjemme i. Jeg må ha luft, selv om lungene mine ikke trenger noe som helst. Bare tanken på det gjør at jeg mister pusten jeg ikke har. Jeg må ut nå, og jeg lukker øynene for å hente tiltaksevnen jeg trenger.  Kniper hardt igjen. Bak øyelokkene er det kritthvitt, og i neste øyeblikk befinner jeg meg nede på gata. Jeg må blunke et par ganger på grunn av den brå overgangen fra den innestengte byleiligheten til flomlyset her ute. De siste ukene har det vært mørkt til langt utpå formiddagen og fra tidlig om ettermiddagen, men i dag er det blendende sol. Uten å tenke begynner jeg å bevege meg, først bortover mot Pilestredet, men uten grunn ombestemmer jeg meg på veien og snur i retning Nationaltheatret. Sentrum er unaturlig stille. Ingen folk i gatene, ingen mødre på kafeene, ingen tiggere på hjørnene. Jeg når Karl Johan med en forventning av å møte de vanlige hordene av handlelystne, men selv der er det helt dødt. Total taushet så langt øyet kan skue, hele veien fra Egertorget til Slottet. Hvor er alle sammen? Jeg forflytter meg forbi teateret og videre til Johanne Dybwads plass, men det er helt tomt der også. Den slitne skrotten som pleier å sitte ved nedgangen til stasjonen, han som gjør at jeg kjenner et sug i magen og får tanker som trekker i alle retninger, er også borte. Jeg forsøker å finne en rasjonell løsning. Det er jo bare april, er det virkelig så varmt at innbyggerne har trukket ut mot sjøen? Jeg aner ikke, men akkurat nå er det det eneste alternativet jeg klarer å oppdrive. I fjor sommer var det dager da byen nesten var tømt for mennesker, de lå og stekte seg i kor ute på øyene og på strendene langs fjorden. Men det var ikke like fredelig som nå, det er jeg ganske sikker på. Jeg må finne ut av det, og dessuten har jeg ingen ting jeg skal rekke, så jeg begir meg i sakte tempo oppover langs Henrik Ibsens gate og videre inn i Bygdøy Allé. Ved Gimle stopper jeg opp et øyeblikk, hva om den lille stemmen i magen har rett? Kanskje har jeg tid å tape, muligens er den allerede tapt, men jeg er nødt, nødt til å vite hvor alle er, jeg kan ikke forlate dette helt alene. Så jeg kniper øynene hardt igjen og alt blir hvitt.

Huk. Sola stråler, men bølgene slår ikke. De er fryst fast, et stort flak av is som går fra land og kanskje ti – femten meter ut i fjorden. Og det er ingen her, ikke en eneste sjel. Bare min. Jeg vet ikke hva som gjør det, jeg er ikke oppvokst ved sjøen, men akkurat nå kjenner jeg en trang til å føle vannet mot huden, om jeg i det hele tatt kan føle det. Jeg vil ut dit hvor kulda har formet en spiss av stivnet hav, en frossen finger som peker mot fjordens utgangsdør. Så jeg plasserer den ene foten på isen som er forankret i sanda, det knaker svakt, men gir ikke etter. Et par skritt uten at det skjer noe og jeg føler meg tryggere, kanskje er jeg lettere nå enn før, kanskje har tettheten min blitt redusert et sted på veien. De første fem meterne går fint, isen er grov og kornete og lett å få grep på, men den siste strekningen er speilglatt, gjennomsiktig, og mest sannsynlig mye tynnere siden jeg kan se bunnen der nede. Jeg legger meg ned på magen, tar tak med håndflatene og åler meg forsiktig fremover, snart der nå. Og jeg rekker akkurat å treffe vannet med fingertuppene i det jeg hører et dypt drønn. Jeg holder pusten jeg ikke har, det knaker og rister og jeg må streve for å ikke gli av den blanke overflaten og ut i sjøen. Men så blir det stille igjen. Jeg ruller meg over på siden og dytter meg opp med hendene for å få oversikt. Spissen jeg ligger på har løsnet, og nå driver jeg utover på en trekant på størrelse med et bilpanser. Det er allerede et par meter mellom flaket og resten av isen. I noen minutter forsøker jeg desperat å padle meg innover igjen, men det går ikke, det er understrømmer her og de vil ut mot havet. I stedet forsøker jeg med å knipe øynene igjen, men det blir ikke hvitt, bare vanlig svart, jeg har kanskje brukt opp kvota. Jeg vet ikke hva jeg føler, om jeg føler noe som helst. Det skulle jo allikevel bli slik, og hvilken forskjell gjør det da om jeg befinner meg der inne på land i en tom by eller driver her ute? For sikkerhets skyld blunder jeg en gang tid, men det er fortsatt svart bak øyelokkene. Og så blir det mørkt også i hodet.

…

Jeg våkner når det har blitt natt. Sjøen er rolig, mitt nye hjem er stadig intakt. Muligens har det smeltet og blitt noe mindre i løpet av de timene jeg har sovet, men det er fortsatt god plass, jeg kan ligge i sjøstjerne om jeg vil. Byen lyser der inne, det er som et bål som aldri slukner. Jeg har sett det før, ikke fra denne vinkelen, men fra skisporene på Frognerseteren. Jeg har sett de pulserende lysene fra hundre tusen leiligheter, biler, gatelykter. Jeg har stått og hvilt meg på stavene og tenkt på de mange bevissthetene som lever i leilighetene, kjører i bilene, står under gatelyktene og omfavner hverandre. Som den gangen da vi stod under en gatelykt, i en skolegård utenfor bykjernen. Vinden herjet hud og hår, det blåste som det bare kan på den kanten av landet, lufta løftet oss nesten opp fra grusen. Jeg hadde tatt på meg joggesko, for jeg visste at du likte aktive jenter, og nå tenkte jeg at jeg hadde lyktes. Du slo armene rundt meg, famlet litt til tross for at du var eldre og dessuten hadde elsket mange før, og jeg følte meg trygg. Men det varte ikke, for du hadde elsket så mange før, hvordan kunne jeg vite at jeg ville bli den siste. Jeg testet det ut, som jeg hadde trodd tok det ikke lang tid før du hadde gitt hjertet ditt til en annen, det hele syntes å være så enkelt. Allikevel gikk jeg tilbake til deg da jeg fikk muligheten, du hadde vel truffet en slags nerve, det virket som om du brydde deg om meg. Men jeg klarer ikke å stole på folk som så enkelt gir seg hen, jeg klarer ikke å leve meg inn i det. Og etter at du fortalte at du syntes synd på meg den gangen, er jeg glad for at jeg lot deg gå.

…

Stillheten som kommer med mørket vekker meg fra dagens slumring. Isflaket har blitt mindre siden sist natt, den ene foten min må ha glidd ut i vannet i løpet av dagen og er nå skrukkete og vassen. Jeg drar den til meg, bruker fingrene til å krølle tærne inn i knehasen på det andre benet, og så tenker jeg på den gangen vi var på andre siden av jorda og du fortalte om hvorfor du ikke spiser kjøtt. Hvordan jeg lyttet intenst, sugde til meg hvert eneste ord fordi jeg visste at du visste mer enn meg. Ikke fordi du var eldre, men fordi du var klok av skade. Lufta var varm og klam og tvang meg til å sitte stille selv om det brant en ild i egoet mitt som gjorde meg rastløs. Jeg ville danse, rulle rundt på sitteputene, hive meg over deg, men i stedet spurte jeg om du hadde lest boka av den unge, genierklærte forfatteren. Du fnøs av meg, hvorfor skulle du bruke tiden på å lese bøker om saker der du allerede hadde tatt et standpunkt. Du ville lese om det du ikke allerede kjente til. Jeg husker at jeg tenkte at jeg kanskje går for trygt igjennom livet, men jeg gidder i alle fall ikke lese krim bare fordi jeg ikke vet noe om å drepe. Jeg sa til deg at jeg var forelska i deg. Du sa ingenting, eller, du sa kanskje at det var fint at jeg knytter meg så fort til andre, du sa det og ga meg en klem. Og jeg hørte aldri fra deg igjen. Nå vet jeg at det ikke var sant. Jeg var ikke forelska i deg. Og det tar hundre år før jeg lar noen slippe inn. Det du fikk se var bare en uskarp polaroid.

…

Solskiven forsvinner ned i fjorden igjen og jeg våkner. Jeg har fortsatt tid til å følge gamle tankespor. De fører meg mange år tilbake i tid, til da vi stod på en trikkeholdeplass i regnet og du så meg så dypt inn i øynene at jeg var redd for at du skulle spidde sjela mi med blikket. Og kanskje gjorde du det også, for jeg sverger på at du, uten å vite det, er den som har kommet nærmest å lese de tegnene jeg selv ikke klarer å sette ord på. Jeg tenker tilbake på dette øyeblikket, på senere øyeblikk, jeg husker alt. Kanskje forvrenger jeg det store bildet slik at det skal passe bedre inn i historien, kanskje maler jeg over med klare farger slik at mine siste dager, timer her ute på isflaket skal kjennes verdt det. Jeg tenker at det er helt i orden. Og så strømmer det på: De mørke nakkehårene som krummer seg i regnet og er myke å stryke over. Den sarte huden bak ørene, så tynn at jeg kan se hvordan hjerteslagene dine pulserer gjennom blodårene der. Armene, litt hengslete, men de griper om meg som om de aldri skulle slippe. Hvordan du spisser leppene når du tenker. Og stikket ved at jeg ganske sikkert vet at du aldri festet deg ved mine detaljer. Huden på underarmene, mykere enn noe annet. Den lille, hjerteformede føflekken på innsiden av låret. Og kanskje, kanskje er det bare noe jeg har forestilt meg. Du og jeg som sjelevenner. For, om det i det hele tatt finnes en indre substans, kan ikke mennesket komme nærme nok. Vi forestiller oss det i et forsøk på å kvele uroen, men nærhet er så inderlig begrenset. På en underlig måte tar denne vissheten tak i meg, roer meg, vugger meg i søvn.

…

Det blir natt igjen. Den er klar, så klar at jeg kan se hvor mange stjerner det er i universet. Uendelig mange er det. Jeg har drevet lengre ut, lyset fra byen er svakere, det ligger som et tynt, gyllent teppe over vannet. Isflaket er lite, det bærer meg bare så vidt. Jeg vet at dette er den siste natten. Himmelen speiler seg i sjøen, det er et stjernehav under meg og over meg. Og snart er jeg en del av det. En stjerne i et hav av stjerner. Ikke så ulikt det som var, og nå skal det være slik for alltid.

Himmelhvelvet blir stadig blekere. Sola er i ferd med å stige. Jeg opplever ingen revy, i stedet velger jeg å tenke en siste gang på de aller viktigste. Familien, så klart, de minste, mellomste og eldste. Og vennene. De som har lært meg alt som er verdt å lære. Han jeg dro opp da han var i ferd med å miste taket. Hun som hentet meg tilbake da jeg stod og vippet helt ute på kanten. De tusen smilene, de som har tatt og gitt livet mening. Det er nesten så jeg kjenner noen nåler stikke der innerst inne, men jeg vet at det bare er innbilning. Og i det den glødende kula tipper over horisonten, i det noen små, varme stråler treffer meg der ute i fjorden, i det flaket smelter under meg og forsvinner, tenker jeg på dem alle sammen. Så glir jeg ned i vannet og blir borte.

Daudinger

”Si meg, har det blitt mørkere siden sist?” Jeg sitter på toget og er langt inne i mitt eget hode da den søvndyssende lyden fra skinnene plutselig blir avbrutt av en eldet stemme. ”Kaldere?” Damen sitter på vindusplassen, nesten helt inntil meg, togene er ikke så romslige nå for tida. Hun ser spørrende på meg, to klare øyne i et foldete ansikt. Det er noe kjent med blikket. Jeg stusser på at jeg ikke har lagt merke til henne tidligere, hun må ha sittet der siden før jeg kom på. Og nå venter hun tålmodig med halvåpen munn, lar meg få lete fram til de rette ordene. Jeg vet ikke hvor jeg skal legge lista, vet ikke hvem hun er. ”Jo… Det er snart jul.” Den gamle ler, en kort trillende latter, hun høres plutselig mye yngre ut. Så blir hun stille i noen sekunder, før hun gjentar seg selv. ”Si meg, har det blitt mørkere siden sist?” Jeg smiler til henne. Og så legger jeg merke til at vi begge er kledd i lysegrå ulljakker, samme farge som togsetene, to grå damer som går igjen i hverandre og i ett med omgivelsene. Jeg forsøker på nytt. ”Ja, det pleier å være mørkt på denne tida.” Øynene hennes gnistrer, men hun har akkurat samme toneleie da hun enda en gang spør: ”Si meg, har det blitt mørkere siden sist?” Og så ler hun den runde latteren igjen, litt høyere, blottlegger to store fortenner. Jeg ransaker intuisjonen. Mener hun virkelig – ”Nye reisende?”Konduktøren skal se billettene, jeg har hatt den klar hele tiden og rekker den til ham.

I mine mest egoistiske, selvmedlidende øyeblikk tenker jeg at dette er straffen for å ha det for godt. Plasseringen på kloden. Mørket og kulda. Som gjør at vi trekker oss inn, bygger vegg etter vegg, isolerer godt og passer på at ingen kommer over terskelen. Det er for mye å tape, de som kommer utenfra tar med seg trekk. Vi har erfart kuldeskader før. Husker smerten, hvor vondt det var etterpå, å stikke hendene under det varme, rennende vannet fra springen. Huggende kniver i alle fingrene, nåler som trengte helt inn i hjerterota. Da er det bedre å spikre igjen gluggene, tenker vi. Og roper stille: Bli for all del der ute! Eller bedre: Kom deg hjem til din egen hule! Send heller en sms med smarttelefonen din, det finnes dessuten snart applikasjoner for nærhet og gode samtaler. Drit i å banke på døra, selv om både du og jeg vet at vi aldri har blitt møtt. Vær din egen last. Pakk deg inn i bobleplast, rull deg inn i glava. Og viktigst av alt: Bli der du er til det blir lysere tider! For vi har et håp om at sola snart snur. Har vi ikke? At den blankpolerte overflaten som lyser til oss fra skjermen en dag skal skinne fra dypet. At vi får kjenne varmen, helt virkelig. Skrelle av oss alle lagene og stå hud mot hud.

”Det har det. Du har helt rett.” Jeg har lagt den stempla billetten i lomma og snur meg tilbake. Men hun er borte. Der den lille, gamle damen i grå kåpe nettopp satt, er nå en gutt i femtenårsalderen. Han napper ut høretelefonene, helt rød i ansiktet av at en fremmed har snakket til ham. ”Var det noe?” Kinnene blusser opp enda mer. ”Nei, eller… Jeg ville bare si at jeg også liker Karpe Diem.” Pause. Noen småjenter bak oss fniser. ”Ok.” Han ser ut som om han har lyst til å smelte gjennom gulvet og ut på skinnegangen, og jeg kan omtrent høre den indre stemmen forbanne valget av sitteplass. Når proppene er på plass igjen ser jeg at han skifter lydspor.

Jeg går av i Drammen. Byen og lufta er full av snø, men elva er fremdeles åpen. Før jeg går mot parkeringsplassen setter jeg sekken fra meg på perrongen og kikker over mot bryggeriet, mot åsen, mot himmelen. Det har det. Det har blitt mørkere og kaldere. Men til og med når du fryser selv kan du varme en annen frossen sjel. Minus og minus er plussgrader. Vær så snill og ikke glem det. Møt meg i døra, så blir jeg kanskje med.

Om natta er alt

…

Ett. Klokka nærmer seg ett. Jeg har prøvd det meste allerede. Stått opp og spist, vært på do, snudd dyna, skifta stilling, telt ned fra seksti, ligget med beina i været, lest noen sider i en bok, tømt hodet, én gang, to ganger. Men akkurat nå skal jeg løse verdens problemer. Jeg starter med mine egne. Skriver de ned på en gul lapp i skinnet fra mobilen. Det holder ikke. Jeg skrur på taklyset, kikker på klokka. Bare noen timer. Ser opp i det hvite panelet, klyper meg i armen for å sjekke at jeg lever. For det kjennes ikke sånn ut, det er høst nå og jeg er en zombie. Varmen kan ikke redde meg. Ikke lyset heller. Jeg våker når jeg helst skulle ha gått i hi. Hvorfor setter vi opp dampen når andre dyr skrur ned temperaturen? Det gir ingen mening. Jeg gir ingen mening, yter hundre prosent i en livsstil jeg vet ikke passer. Våker.

Den er over ett, av med lyset. Jeg legger meg i fosterstilling rundt varmeflaska, kveler panikken som hviler tungt over dyna. Av med tankene. – nå.

...

To. Jeg snur meg én gang. Snur meg tilbake. Flytter meg opp i det ene hjørnet, bretter dyna godt rundt føttene. I natt skal jeg faenmeg klare det. Jeg lar fingrene vandre oppover kroppen på hver side, fra lårene, de krysser hoftebeina, skiller ett og ett ribbein fra hverandre. Det var det jeg frykta. På overflaten er jeg iskald. Da holder det ikke å ha et varmt, bankende hjerte. Som banker så hardt at tærne spriker og hjernen nesten går ut av sitt gode kranie. Jeg legger fingrene over hjerteslagene, forsøker å roe dem ned. Ptro. Rolig nå. Men de nekter å høre, galopperer videre uten kontroll. Jeg setter meg opp og ser rundt meg. Et hav av seng. Nesten tohundre centimeter mykt. To puter. Jeg griper den ene og plasserer den på langs ved kroppen. Legger meg selv ned ved siden av. Det ene hjørnet på puta stikker meg i ansiktet, jeg dytter det inn i dunen. Praktisk. Og sånn blir jeg liggende, i skje med den tidligere overflødige puta.

…

Tre. Selv et kollektiv har sine passive tider. Når de siste har lagt seg, før de første står opp. I natt skal jeg rokke ved stillheten. Jeg kler på meg det som ligger slengt over stolen, lister meg ut i gangen og opp i gummistøvlene. Døra smeller ikke, trappetrinnene knirker bare så vidt. Det er som om huset hjelper meg å dekke over. Og vel ute er jeg helt alene. Det sedvanlige suset fra regjeringskvartalets klimaanlegg som lydkulisse, en buss mot Nydalen. Jeg vandrer rullestolstien oppover mot Deichmanske, er ikke redd. I hvert fall ikke særlig mye. Går ned igjen på andre siden, krysser veien og etter hvert VG-mannen på benken. Nyhetene fra i fjor sommer henger der fortsatt. Akkurat som om ingenting har skjedd. Og akkurat som om ingenting har skjedd ligger fremdeles ”25 år gammel norsk gutt” i en sovepose i trappene ned til t-banen, vekterne har vel gitt opp for i natt. Jeg roter i lommene, er lei meg for at jeg ikke har noe å putte i koppen hans. På vei tilbake krysser jeg Teatergata, kikker fort på de bittesmå, grønne arbeiderne som bærer brosteinen på plassen foran Bien Sparebank. Det er den fineste kommunale kunsten i byen, men man må se for å se den.

Jeg låser meg inn igjen, ør av den friske lufta. Dyna er fortsatt varm, jeg har ikke vært ute særlig lenge. I går var jeg sammen med søsteren min, svogeren, nevøen. Han har blitt for stor for vogga, de sover tre i samme seng. Jeg smiler. Og så tømmer jeg hodet, én gang, to ganger.

…