”Si meg, har det blitt mørkere siden sist?” Jeg sitter på
toget og er langt inne i mitt eget hode da den søvndyssende lyden fra skinnene
plutselig blir avbrutt av en eldet stemme. ”Kaldere?” Damen sitter på
vindusplassen, nesten helt inntil meg, togene er ikke så romslige nå for tida. Hun
ser spørrende på meg, to klare øyne i et foldete ansikt. Det er noe kjent med
blikket. Jeg stusser på at jeg ikke har lagt merke til henne tidligere, hun må
ha sittet der siden før jeg kom på. Og nå venter hun tålmodig med halvåpen
munn, lar meg få lete fram til de rette ordene. Jeg vet ikke hvor jeg skal
legge lista, vet ikke hvem hun er. ”Jo… Det er snart jul.” Den gamle ler, en
kort trillende latter, hun høres plutselig mye yngre ut. Så blir hun stille i
noen sekunder, før hun gjentar seg selv. ”Si meg, har det blitt mørkere siden
sist?” Jeg smiler til henne. Og så legger jeg merke til at vi begge er kledd i
lysegrå ulljakker, samme farge som togsetene, to grå damer som går igjen i
hverandre og i ett med omgivelsene. Jeg forsøker på nytt. ”Ja, det pleier å
være mørkt på denne tida.” Øynene hennes gnistrer, men hun har akkurat samme
toneleie da hun enda en gang spør: ”Si meg, har det blitt mørkere siden sist?”
Og så ler hun den runde latteren igjen, litt høyere, blottlegger to store
fortenner. Jeg ransaker intuisjonen. Mener hun virkelig – ”Nye reisende?”Konduktøren
skal se billettene, jeg har hatt den klar hele tiden og rekker den til ham.
I mine mest egoistiske, selvmedlidende øyeblikk tenker jeg
at dette er straffen for å ha det for godt. Plasseringen på kloden. Mørket og
kulda. Som gjør at vi trekker oss inn, bygger vegg etter vegg, isolerer godt og
passer på at ingen kommer over terskelen. Det er for mye å tape, de som kommer
utenfra tar med seg trekk. Vi har erfart kuldeskader før. Husker smerten, hvor
vondt det var etterpå, å stikke hendene under det varme, rennende vannet fra
springen. Huggende kniver i alle fingrene, nåler som trengte helt inn i
hjerterota. Da er det bedre å spikre igjen gluggene, tenker vi. Og roper
stille: Bli for all del der ute! Eller bedre: Kom deg hjem til din egen hule!
Send heller en sms med smarttelefonen din, det finnes dessuten snart
applikasjoner for nærhet og gode samtaler. Drit i å banke på døra, selv om både
du og jeg vet at vi aldri har blitt møtt. Vær din egen last. Pakk deg inn i
bobleplast, rull deg inn i glava. Og viktigst av alt: Bli der du er til det
blir lysere tider! For vi har et håp om at sola snart snur. Har vi ikke? At den
blankpolerte overflaten som lyser til oss fra skjermen en dag skal skinne fra
dypet. At vi får kjenne varmen, helt virkelig. Skrelle av oss alle lagene og
stå hud mot hud.
”Det har det. Du har helt rett.” Jeg har lagt den stempla
billetten i lomma og snur meg tilbake. Men hun er borte. Der den lille, gamle
damen i grå kåpe nettopp satt, er nå en gutt i femtenårsalderen. Han napper ut høretelefonene,
helt rød i ansiktet av at en fremmed har snakket til ham. ”Var det noe?”
Kinnene blusser opp enda mer. ”Nei, eller… Jeg ville bare si at jeg også liker Karpe
Diem.” Pause. Noen småjenter bak oss fniser. ”Ok.” Han ser ut som om han har
lyst til å smelte gjennom gulvet og ut på skinnegangen, og jeg kan omtrent høre
den indre stemmen forbanne valget av sitteplass. Når proppene er på plass igjen
ser jeg at han skifter lydspor.
Jeg går av i Drammen. Byen og lufta er full av snø, men elva
er fremdeles åpen. Før jeg går mot parkeringsplassen setter jeg sekken fra meg
på perrongen og kikker over mot bryggeriet, mot åsen, mot himmelen. Det har
det. Det har blitt mørkere og kaldere. Men til og med når du fryser selv kan du
varme en annen frossen sjel. Minus og minus er plussgrader. Vær så snill og
ikke glem det. Møt meg i døra, så blir jeg kanskje med.
