Bye, Pai

1-2) Solnedgang over Pai sett fra en wat. 3-4) Landlig rundt Pai. 5-6) Stor Buddha, liten Buddha. 7) Kongen er KONGE i Thailand. 8-9) Mopeden min og sol-i-øya-mine. 10) Restauranteieren i Soppong syntes det var morsomt at Becka var høyere enn ham. 11) Vanlig familietransport. 12) To britiske jenter og Andrey ved et waterfall. 13) Thaibarn som leker ved fossen. 14) Hjemmet vårt. 15) Fin.

Pai. Pai. Pai. Smak på ordet. Ikke som matretten, det uttales Bai. (Og plutselig ble ordspillet i overskriften enda bedre.) Rebecka sendte meg en melding for noen dager siden. “Du kommer älska Pai. Sitter just nu och dricker te till akustisk musik med et gäng hippa människor. Bara sådär. Kom direkt då!” Så da jeg landa i Chiang Mai ba jeg taxisjåføren kjøre meg rett til busstasjonen. Turen derfra tok fire timer, gikk opp fjell og ned fjell og var konstant svingete. Men jeg hadde god underholdning fra Mon og Megi og rakk ikke bli bilsyk. Mon: en eldre kar fra Pai, lattermild, tålmodig og ikke redd for å kommunisere med fremmede. Ved hjelp av litt engelsk, litt thai og Lonely Planet klarte han å forklare meg hvor de beste stedene i Pai er. Mon lo høyt da jeg pekte på utsikten og sa at den var vakker. Og han ville at vi skulle hilse til alle Buddhaene vi passerte på veien. Megi: tjueto, student og fra Bangkok. Mye sminke. Da hun forstod at jeg bare var tre år eldre ble hun helt ekstatisk, omdøpte meg til Sister og fôra meg med thailandsk snop helt til vi var framme.

Å ankomme nordre Thailand etter tre uker i sør var som å komme til en annen verden. Lokalbefolkningen er mer smilende, mer åpne, mindre stressa. De lider ikke av den samme turisme-trettheten som preger kysten og øyene. Og turistene her består først og fremst av thailendere, dernest hippier på søken etter ro og balanse. (Og etter det mennesker som oss. Mennesker som ikke vet hva de søker.) Den mest synlige forskjellen ligger i naturen. Mens det i sør er grønn, tett, våt jungel, er vegetasjonen her preget av tørr skog med høye bartrær og åpne områder dyrket mark. Men det er ikke mindre vakkert av den grunn. Omgivelsene er så fine at jeg får lyst til å grine. De er bare litt vanskelige å fange med kamera, for hver dag brennes store arealer skogbunn for å slippe til nytt, friskt liv, og landskapet hylles inn i grå skodde. Vi som er her kan fortsatt se fargene, men det kan ikke herr Nikon. Synd for dere, ikke for oss. Vi eier minnene.

Skulle jeg miste moped-dyden, måtte det bli her. Jeg vet du ikke kommer til å like dette, mamma, men vi er forsiktige. Å kjøre moped er omtrent som å sykle, veiene her er ok (om enn noe svingete) og trafikken liten. Veibildet ser speilvendt ut, men det vender man seg fort til. Og moped er definitivt den beste måten å oppleve naturen rundt Pai på. Rebecka har kjørt før og kunne lære meg. Det gikk fint, sett bort i fra den tjukke, lange, sølvskimrende slangen vi holdt på å treffe. Senere ble det langtur til Soppong. Høyt, høyt over fjellet, bratte stup og makeløs utsikt, støvete veier, endeløs skog og knallgrønne rismarker. I Soppong var vi og en langhåra tysker de eneste fa-rang. Deilig. Og utfordrende, for de fleste innbyggerne er Shan-folk og kan ikke et eneste ord engelsk. Det lokale spisestedet hadde udefinerbar lunsj i en gryte, så Rebecka måtte bryte noen vegetariske prinsipper den dagen. Men det var skikkelig godt. På veien hjem tok vi følge med russisk-israelske Andrey som hadde vært over natta i Mae Hong Son.

Pai er hett om dagen og iskaldt om natta. Som oftest sover jeg som en stein. Hjernen må jobbe med inntrykkene, de er så store. Og den må lagre minnene, det begynner å bli en del. Minst like mange som fregnene. Det sier sitt. Å reise på denne måten betyr mye alenetid for hjernen. Jeg har lovt meg selv å ikke tenke framover, det gir bare rom for bekymringer. Det er sjukt vanskelig å la være. Men det er nå jeg er her. Jeg er her. Og er man her behøver man ikke sånne ting som man tror man ikke kan leve uten i verdens rikeste land. Jeg er ikke dum. Jeg vet at behovene melder seg når jeg reiser hjem, jeg kommer igjen til å føle meg ufullstendig. Men akkurat nå, på dette tidspunktet, er jeg her.

Som typisk er møtte vi de aller beste menneskene den siste natta. Heldigvis fins mobiltelefoner og facebook, så kan man kanskje møtes senere. I kveld går bussen fra Pai, og i morgen starter vi en todagers ferd på Mekong mot Laos og Luang Prabang. Jeg nyter hvert sekund, for det er det eneste jeg må, skal, bør. Resten består kun av vil, kan, tør.

Irr

1-6) Jungel, Moritz og Petter. 7) Nærkontakt med ape på vei hjem gjennom jungelen. 8) En av strandbarene på Ton Sai. 9) Poiegutt på stranda. 10) Stedet vårt på Phi Phi.

Jeg har funnet et sted jeg vil tilbake til. Ton Sai på Railay er det nærmeste jeg har følt meg som Leo i The Beach. Et lite, bohemisk samfunn fullt av klatrere, dreads og batikk. Ton Sai ligger ved havet, ved høye klipper, salt sjø og rolige strandbarer, men også midt i jungelen. Og jeg tror jeg elsker jungelen. Flere ganger har jeg gått turer der inne. Jungelen her er så grønn, så grønn, du ser det, føler det. Klorofylloverdose. Luktene, friskt, vått. Og lydene, sirisser, aper, fugler, kokosnøtter som faller (se opp!), løv som rasler i vinden. Hvis det regner blir man nesten ikke våt, selv om skurene her er hissige. Treverket danner et naturlig tak, det tar i mot alle dråpene og skåner de som befinner seg nære skogbunnen. Jeg elsker jungelen. Kanskje minus edderkoppene, slangene, firfislene og myggen man må dele stien med.

Ton Sai. Om kvelden drar vannet seg kilometer ut og åpenbarer den steinete havbunnen. På veststranda sender noen opp lanterner av papir hver kveld, og på vår strand ligger klatrerne og slapper av etter dagens strabaser. Andre trener balansen på slakk line, jeg lærte litt av en hippie fra Israel en kveld. Han hadde reist non stop i 23 år. Litt vel mye, tenker jeg. På dagtid henger jeg i jungelen, det er for varmt på stranda. På vei mot butikken hører jeg plutselig noen si “Ingrid?”. Og der står Ragnhild fra Trondheim og smiler. Verden er ganske stor, men også ganske liten.

For øyeblikket er jeg på Koh Phi Phi Don. Jeg var skeptisk i utgangspunktet, ikke klar for partybriter og høye priser, men det er faktisk ganske så ok. Gjestehuset vårt er overprisa, men skikkelig koselig. Vi bor høyt oppe, jeg går flere hundre trappetrinn hver dag. Og vi har basseng, utendørs bibliotek og katter som hopper rundt på blikktakene. Maya Beach (Leo-stranda) på Koh Phi Phi Leh var grei før de feite, nyrike russerne kom, men selv syns jeg snorklingen på andre sida var best. I løpet av tjue minutter i vannet så jeg sikkert hundre ulike fisker i hundre ulike farger, selv om det egentlig bare fins sju. Farger altså. Fiskeantallet er ikke overdrevet.

Reisefølget har vært bra. Men pene gutter er samme smørja her som hjemme. Føkk it, det er på tide at jeg klarer meg litt på egenhånd. Om noen dager reiser jeg nordover, mot Chiang Mai og kanskje Pai før jeg stikker over grensa til Laos. Hei verden, nå er det deg mot meg.

Skal vi møtes på stranda når sola går ned?

1) Utsikten fra bungalowen vår. Bare sånn. 2) Vi klatret til et nedlagt utopia for den beste solnedgangen. 3) Og den fikk vi.

Ålreit, hvor var vi? Eller jeg? Jo! En uke på verdens deiligste Koh Pah-ngan er snart over. Fy søren for en fabelaktig uke. Altså, det er sjelden jeg tyr til slike nymotens ord som chill og fresht, men jeg tror allikevel de fungerer best for å forklare hvordan vi har hatt det. Pah-ngan er fest, avslapning, techno og bohemisk i en svært tilfredsstillende symbiose. Først fire dager på Baan Tai, i passe avstand til diverse festligheter, men rolig nok til å sove om natta. Eierne av bungalowen vår var supersøte og lagde jummy mat. Jeg tror jeg aldri før har svetta så mye av en curry. Shiva moon jungelfest og full moon på stranden var… Herregud. Men noe utmattende i lengden, så dagen etter at vi hadde danset flipflopsene fillete på Haad Rai satte vi kursen mot Ao Mae Haad og Koh Mae i nord. Becka og jeg fikk bungalowen med den beste havutsikten noe billigere, muligens på grunn av den lille søppelhaugen på baksida og iglene i dusjen. Sånn er det å bo i naturen her. Litt søppel og en del dyr, og det er okei. For Ao Mae Haad har muligens den beste maten, den fineste solnedgangen og det klareste vannet jeg har vært borti i løpet av mine 25 usle år.  Jeg kunne nesten blitt her for evig. Men føttene begynner å bli rastløse og ønsker ny grunn å trå på. I morgen vinker Rebecka og jeg hverandre vemodig farvel (enn så lenge), hun busser nordover på nye eventyr. Selv tar jeg med meg Moritz, Johan og Petter vestover, mot Krabi, Riley Beach og Phi Phi. For litt mer strandheng kan man vel klare.

Ps: Jeg har sjukt mange opplevelser og bilder i bagasjen, men nettet her er simpelthen for tregt til å laste opp i mengder. Tempelhike, grotting, hunder og katter, aper, elefanter, matmatmat, Ang Thong Marine Park og nye venner for å nevne noe.

frivillig strandet

1) Soloppgang sett fra toget mellom Hua Hin og Surat Thani. 2) Lite søvn (vi var de eneste som måtte dele benk), men for et eventyr! 3) Baan Tai der vi bor. 4) Hvilepuls: Check.

Fem grunner til at livet smiler for frøken Lund:

1) Hun bor i en sjarmerende bungalow med gode senger, gekko-husdyr og hengekøye på terassen.

2) Det er nesten for lett å få nye venner fra hele verden.

3) Lykken er faktisk å danse til housemusikk, hele natten, midt i jungelen.

4) En bohemsvenske og partynordmann på tur kan være verdens beste kombo.

5) I morgen møtes alle på stranden under fullmånen, vi skal danse rundt bålet til sola står opp.

sà-wàt-dee-kâ

1) Retro på Retro i Hua Hin. 2) Noen av de nye vennene våre. 3) Fine Rebecka og Amanda. 4) Lættis på pool party. 5) Frokost på Fat Cat. 6) En av de stakkars hundene på guest houset vårt. De har et litt annet syn på dyr her. 7) En voksen og fire barn på samme scooter, helt normal trafikksikkerhet. 8) Tofusuppe. 9) Curry! Maten her. Altså. Så. God. Eget innlegg kommer. 10) Rotee, min nye yndlingsdessert. 11) Kite-stedet vårt på Hua Hin beach.

Jeg tror jeg elsker kroppen min. For den er visst sjukt god på avvenning og tilvenning. Etter en snau uke har jetlagen forsvunnet, tretti varmegrader kjennes normalt, jeg føler meg ok selv om jeg er konstant svett og har møkkete klær, og det går (ganske) greit å roe ned på asiatiske madrasser (thailendere må mene at soving er oppskrytt). Det eneste som gjenstår nå er hvilepulsen. Jeg vet at jeg er en rastløs sjel, at hjernen jobber litt i overkant mye, at skuldrene fort løfter seg over ørehøyde og at det alltid er noe som skal gjøres. Men hvor utrolig dårlig det egentlig står til har jeg ikke skjønt før nå. Her sitter (eller ligger) jeg, på en strand, i varmt vann, på en pir eller en balkong, ved et bord, med utsikt over endeløst hav og fiskebåter som dupper dovent på vent etter kveldens meny, og ironisk nok klarer jeg ikke å slappe av. Det må være noe som er glemt, en telefon, en treningsøkt eller mail som ikke er lest, klesvasken, matlaging, lekser, altså, noe må det da være? Et gjøremål? Nei. Nei, det er faktisk ikke det. Slapp av. Pust inn, pust ut. Du behøver ikke ringe noen, Ingrid. Trene kan du gjøre senere. Du får nesten ingen mail lenger, du jobber jo ikke. Ingen bryr seg om du lukter vondt, salt eller er litt sjuskete. Mat kjøper du på gata, og du var ferdig med studiene for snart et år siden, husker du? Repeat after me: Det er ingen ting du må gjøre. Er det mulig å være så privilegert? Noen måneder med (utrolig givende) jobbing, og jeg kan ha ferie minst like lenge. Hjertet roer seg nok snart. Ved hjelp av en svært behagelig avvenningsprosess.

Hua Hin er veldig greit, men det er også en del som ikke er greit. Emosjonene får absolutt prøvd seg i varmen. Hua Hin har en fabelaktig strand, store nattmarkeder og sjømat fra en annen verden. Men stedet huser også store mengder sexturisme, noe både myndighetene og turistene tydeligvis syns er helt greit. For det foregår ikke i skyggene, ungjenter og ladyboys henger på hjørnene og blir åpenlyst med gamle, hvite, tykke og tynnhåra menn hjem om kveldene. Alle fordommer innfridd. Noe annet som er trist er de gamle, hvite, tykke og tynnhåra mennene som sitter, alene, og venter. Ensomhet i alle stadier. Men det som er verst (og som jeg blir nødt å venne meg til, men kan man det?) er tiggingen. Jeg begynte å gråte da jeg gikk forbi en dame på markedet i går. Jeg tror det var en dame, men jeg er ikke sikker, for hun var så syreskadet at hun verken hadde hår eller ansiktstrekk igjen. Og mest sannsynlig var det ingen ulykke, if you know what i mean.

Nå høres det kanskje ut som om alt er kjipt. Det er det ikke. Virkelig. Men jeg tror det er viktig å kjenne på bismaken, det er bismaken som kan forandre. Dessuten får det deg til å skjønne når ting virkelig er bra. Kontrastene blir så store. Vi har møtt masse fantastiske folk her i Hua Hin, men både Rebecka og jeg kjenner at det er på tide å dra videre snart. Vi orker ikke flere fråtsende, gråhåra turister. Det er omtrent ingen unge mennesker på dette stedet, og det er tross alt vi unge som er fremtiden. Så vi vender snuten mot øyene langt der ute, dit ingen gamle og kåte orker å dra de slitne kroppene sine. Vakre Koh Tao og Koh Pha-ngan om noen dager, oh yeah!