Bye, Pai

1-2) Solnedgang over Pai sett fra en wat. 3-4) Landlig rundt Pai. 5-6) Stor Buddha, liten Buddha. 7) Kongen er KONGE i Thailand. 8-9) Mopeden min og sol-i-øya-mine. 10) Restauranteieren i Soppong syntes det var morsomt at Becka var høyere enn ham. 11) Vanlig familietransport. 12) To britiske jenter og Andrey ved et waterfall. 13) Thaibarn som leker ved fossen. 14) Hjemmet vårt. 15) Fin.

Pai. Pai. Pai. Smak på ordet. Ikke som matretten, det uttales Bai. (Og plutselig ble ordspillet i overskriften enda bedre.) Rebecka sendte meg en melding for noen dager siden. “Du kommer älska Pai. Sitter just nu och dricker te till akustisk musik med et gäng hippa människor. Bara sådär. Kom direkt då!” Så da jeg landa i Chiang Mai ba jeg taxisjåføren kjøre meg rett til busstasjonen. Turen derfra tok fire timer, gikk opp fjell og ned fjell og var konstant svingete. Men jeg hadde god underholdning fra Mon og Megi og rakk ikke bli bilsyk. Mon: en eldre kar fra Pai, lattermild, tålmodig og ikke redd for å kommunisere med fremmede. Ved hjelp av litt engelsk, litt thai og Lonely Planet klarte han å forklare meg hvor de beste stedene i Pai er. Mon lo høyt da jeg pekte på utsikten og sa at den var vakker. Og han ville at vi skulle hilse til alle Buddhaene vi passerte på veien. Megi: tjueto, student og fra Bangkok. Mye sminke. Da hun forstod at jeg bare var tre år eldre ble hun helt ekstatisk, omdøpte meg til Sister og fôra meg med thailandsk snop helt til vi var framme.

Å ankomme nordre Thailand etter tre uker i sør var som å komme til en annen verden. Lokalbefolkningen er mer smilende, mer åpne, mindre stressa. De lider ikke av den samme turisme-trettheten som preger kysten og øyene. Og turistene her består først og fremst av thailendere, dernest hippier på søken etter ro og balanse. (Og etter det mennesker som oss. Mennesker som ikke vet hva de søker.) Den mest synlige forskjellen ligger i naturen. Mens det i sør er grønn, tett, våt jungel, er vegetasjonen her preget av tørr skog med høye bartrær og åpne områder dyrket mark. Men det er ikke mindre vakkert av den grunn. Omgivelsene er så fine at jeg får lyst til å grine. De er bare litt vanskelige å fange med kamera, for hver dag brennes store arealer skogbunn for å slippe til nytt, friskt liv, og landskapet hylles inn i grå skodde. Vi som er her kan fortsatt se fargene, men det kan ikke herr Nikon. Synd for dere, ikke for oss. Vi eier minnene.

Skulle jeg miste moped-dyden, måtte det bli her. Jeg vet du ikke kommer til å like dette, mamma, men vi er forsiktige. Å kjøre moped er omtrent som å sykle, veiene her er ok (om enn noe svingete) og trafikken liten. Veibildet ser speilvendt ut, men det vender man seg fort til. Og moped er definitivt den beste måten å oppleve naturen rundt Pai på. Rebecka har kjørt før og kunne lære meg. Det gikk fint, sett bort i fra den tjukke, lange, sølvskimrende slangen vi holdt på å treffe. Senere ble det langtur til Soppong. Høyt, høyt over fjellet, bratte stup og makeløs utsikt, støvete veier, endeløs skog og knallgrønne rismarker. I Soppong var vi og en langhåra tysker de eneste fa-rang. Deilig. Og utfordrende, for de fleste innbyggerne er Shan-folk og kan ikke et eneste ord engelsk. Det lokale spisestedet hadde udefinerbar lunsj i en gryte, så Rebecka måtte bryte noen vegetariske prinsipper den dagen. Men det var skikkelig godt. På veien hjem tok vi følge med russisk-israelske Andrey som hadde vært over natta i Mae Hong Son.

Pai er hett om dagen og iskaldt om natta. Som oftest sover jeg som en stein. Hjernen må jobbe med inntrykkene, de er så store. Og den må lagre minnene, det begynner å bli en del. Minst like mange som fregnene. Det sier sitt. Å reise på denne måten betyr mye alenetid for hjernen. Jeg har lovt meg selv å ikke tenke framover, det gir bare rom for bekymringer. Det er sjukt vanskelig å la være. Men det er nå jeg er her. Jeg er her. Og er man her behøver man ikke sånne ting som man tror man ikke kan leve uten i verdens rikeste land. Jeg er ikke dum. Jeg vet at behovene melder seg når jeg reiser hjem, jeg kommer igjen til å føle meg ufullstendig. Men akkurat nå, på dette tidspunktet, er jeg her.

Som typisk er møtte vi de aller beste menneskene den siste natta. Heldigvis fins mobiltelefoner og facebook, så kan man kanskje møtes senere. I kveld går bussen fra Pai, og i morgen starter vi en todagers ferd på Mekong mot Laos og Luang Prabang. Jeg nyter hvert sekund, for det er det eneste jeg må, skal, bør. Resten består kun av vil, kan, tør.