Du dukket opp da jeg var en ensom zombie i en alt for stor by. Tok meg med sørover på eventyr, og plutselig var det som om jeg hadde kjent deg for alltid. Nå har du dratt. Det går greit, Laos er snill mot meg, ikke minst menneskene. Men jeg sitter igjen med uendelig mange ubesvarte spørsmål: Hvem skal nå minne meg på å verdsette måltidene fullt ut, hvem skal fornøyd svorske “det er det jag sier, omsorg til maten” hver gang den blir servert? Hvem skal spasme seg i søvn, hvem skal jeg varme rumpa mi på om natta, og hvem skal vekke meg om morgenen når jeg sover alt, alt for lenge? Hvem vil smøre ryggen min med solkrem dagtid og aloe vera kveldstid? Hvem skal le av vitsene mine, ja, hvem skal le så mye at hun er støl i magen i flere dager etterpå? Hvem kan jeg snakke norsk med? Svorsk med? Hvem skal jeg diskutere dagens fraværende eller alt for tilstedeværende avføring med? Hvem skal entusiastisk rope “skjebnen!” hver gang vi treffer noen vi har sett tidligere? Hvem vil høre om vanskelig kjærlighet eller annen livsfilosofi? Hvem skal innføre begrepet ja-uka, og hvem skal hjelpe meg å overholde det? Hvem skal jeg dele disse hundre millionene av minner med?
Becka, jeg savner deg allerede. Zombier har det best sammen, oss mot røkla. Men du fikk meg på glid, tusen takk. Til sommeren kan du hjelpe meg i gang i Oslo. Jeg sier bare: Vi kör på!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar