Bånd

1-2) Late dager med slowboat på Mekong. 3-4) Kultur og markeder i Luang Prabang. 5-7) Tat Kuang Si, så vakkert. 8) Unge munker ved Wat Xieng Thong. 9) Gode venner: Pearl fra Kina, Chris fra Holland, Beaker fra Muppet show, Phil fra USA, Becka fra Sverige. 9) Blue Lagoon i Vang Vieng. 10-12) Buddha parc utenfor Vientiane, Edu som bånder med lokale. 13) Feirer kvinnedagen med Edu, Livia, ost og rødvin. 14) Middag i Elephant Tower med Mikael og det fransk-belgiske paret. 15) Trekking i etterlengta regnvær. 16-20) De seneste dagene i Baan Kong Lo. 21-22) Kaleb, Dugie og lokalbuss med asiatisk popmusikk på høyeste volum.

Laos er støvete landeveier, kuer og tusen barneblikk. Og jeg elsker det. Noen sier det er Thailand for tretti år siden. Jeg sier at jeg håper det aldri blir det samme. Folka her har det best uten neonlys og sexturisme. I stedet for å spytte penger inn i reiseselskapene og dra rett fra et stort sted til neste uten å se noe, bestemte jeg meg for å gjøre Laos i slow motion. Ved å ta lokale busser, som oftest åpne sawng thaew (store tuktuker), opplever jeg landet samtidig som jeg vet at pengene går til sjåføren og hans familie. Med lokale barn på fanget, venner tett i tett og Bon Iver, Siri Nilsen, Robyn, The Smiths, Chet Baker på øret, putrer vi oss gjennom landskapet. Landsbyene og barna vil ingen ende ta, heller ikke skogene, fjellene, jordene. Man har all tid i verden til å se, lytte, tenke. Vi kjører opp og ned og selv om en sawng thaew er bygd for tolv passasjerer er vi alltid minst det dobbelte. Veiene i nord var dødens. Bokstavelig talt. Med en større buss meide vi ned en hundevalp. Jeg har møtt folk som har opplevd å kjøre på både kuer og barn. Heldigvis er alle ungene jeg møter veldig levende, med myke kinn, støvete klær og verdens største smil. “Ma-ma, fa-lang!” De syns vi ser helt rare ut, og jeg skjønner dem godt. Folk herfra er uendelig pene.

Fra nord til sør har opplevelsene vært så mange at jeg har mista oversikten. Men dere, jeg har det så bra. Så utrolig bra. Jeg har vandret på markeder, røyka vannpipe, spilt nattbowling under portforbud og hoppet ut i turkise fosser i Luang Prabang. Vært syk, blitt frisk og så festa alt for mye i vakre Vang Vieng. Sett tusen Buddhaer, delt dorm med bare gutter, feira kvinnedagen og svetta mye i Vientiane. Gått på trekking, sovet i et tårn og bodd hos en landsbyfamilie i Ban Na (fått to nye bestevenner på tre og fem år). Kjørt båt i kongen over alle grotter, badet midt i skogen og sett på stjernene i Baan Kong Lo. Grillet og sunget karaoke (M2M var store i Asia) i Savannahket. Drukket Beerlao. Hørt røverhistorier og fortalt dem selv. Danset, klemt, ledd. Fått så utrolig mange nye venner.

For. Jeg kan ikke tro at jeg var redd for å ende opp alene. Altså, det er faktisk vanskelig. Å ikke treffe noen. Det er en evig spiral, hadet til noen og hei til noen nye. Vi har mista intimgrensene, holder hverandre i handa før vi vet hverandres navn, sover i skje og deler våre innerste hemmeligheter. Vi knytter bånd. Og så drar vi videre. Jeg er ikke så god på farvel, blir for glad i folk og vil helst putte alle i sekken. Men den er tung nok fra før. Og nå har jeg venner over hele verden, venner jeg kan besøke om livet hjemme i Norge skulle bli for enspora. De gode samtalene tilbyr perspektiver man ikke kan hente gjennom litteratur eller dokumentarer. For venner sensurerer ikke, de pålegger ikke seg selv moralske filtre. Og jeg lærer. Om politikk, kulturer og tradisjoner, om familiære problemer, sykdommer og hvordan det er å bruke dop, om å ha alt, om å selge alt og om å ha ingenting, om å være i krig, om å gifte og skille seg, om langdistanseforhold, om sex og legning, om å elske på mange språk. Et utvidet verdensbilde, et globalisert ego. Mine egne standpunkt og prinsipper er de samme som før, perspektivene er flere.

Om ti dager må jeg ut. Og så inn i Kambodsja. Men før det skal bussene bringe meg videre sør, til Pakse og Si Phan Don, Four Thousands Islands. Ja, Lina, jeg har det magisk.