Når sprøtt blir normalt

1) Verdens minste dinosaurmuseum i Savannahket hvor vi fikk ta på beinet til en 130 millioner år gammel Tyrannosaurus Rex. 2) Sykkelgjengen. 3) Overdose av søtt. 4) Kaleb. 5) Middag på Mekong. 6) Vi avanserer til Motorsykkelgjengen. 7) Fnisejenter på landsbygda. 8) Ny venn i Tad Lo. 9) Fineste bestemor. 10) Forberedelser til klovne-shoot. 11) Matt poserer med tilfeldig unge. 12) På Bolavenplatået. 13) Avslappende tubing, Don Det. 14) Åh!

Jeg ligger i en hengekøye utenfor bungalowen min på Don Det, Si Phan Don og ser utover Mekong. Sola står lavt på himmelen, men det er fortsatt ekstremt varmt. Noen barn leker ved elvebredden, plasker rundt i store bildekk, for noen timer siden lå jeg der selv og duppa. Tida går sakte fremover, fiskerne henter inn dagens siste fangst fra nettene sine, mødre plukker lus fra døtrenes hår, backpackere sykler forbi. Total avslapning blant fire tusen øyer helt sør i Laos.

En uke tidligere. I Pakse leier vi hver vår motorsykkel, jeg må lære meg å gire, men jeg har jo lappen fra Norge. Dessuten er det ingen som følger trafikkreglene her. Bare kjør, kjør på. Ut av byen er hjertet i halsen og øynene overalt. Busser, biler, traktorer, tuktuker, motorsykler og sykler med og mot kjøreretning, men så kommer vi opp på Bolavenplatået og ting roer seg. Bare landsby på landsby, barn som roper og vinker alt de kan, jeg vinker tilbake med en hånd på rattet. Og kjører forsiktig, for på landsbygda i Laos har du ikke veien for deg selv. Du deler den med kuer, vannbøfler, griser, høner og kyllinger, ender, hunder, katter, barn, best å være oppmerksom. Et sted oppe på platået punkterer to av motorsyklene samtidig. En forbipasserende gutt tar oss med til et lokalt verksted, og folka der kikker mer på oss enn vi på dem. Henter alle familiemedlemmene og roper på noen fnisete småjenter som leker i veien. Lokalattraksjon og turistattraksjon på en og samme tid. Om kvelden kommer vi fram til Tad Lo, et lite sted mellom mange fosser. Med verdens søteste Mama som lager pannekaker og med verdens snilleste unger. Som vil ha penner så de kan tegne og skrive og bli kreative og smarte. Som leier deg i hånda ned en bratt skråning fordi de vet den beste veien. Som plukker ut pigger fra fingrene dine når du har tatt på en stikkende bille. Masse unger. Og null grenser. De kjører motorsykkel fra tiårsalderen, leker med ilden, klatrer opp bratte skråninger i røttene til morkne trær og hopper mange meter ut i strie fosser. Men de er også lykkelige som få. Og så kan de lese været ut fra skyene. Vi bør kanskje ta hintet og fordufte fra badestedet når alle ungene gjør det. For himmelen åpner seg og vi blir fanga i en tordenstorm, Åsta, Matt og jeg. Løper gjennom skogen med adrenalinet på topp og lynnedslag i hælene, livredde og overlykkelige på en og samme tid. Etter at vi har tørka opp vil Åsta, som er fotograf, ha en fotoshoot med alle sammen, vi blir sminka som klovner og tar med oss motorsyklene, poserer med dem og barna og elefantene som skal vaskes. Uendelig morsomt for oss og de lokale, ikke nok med at vi er store og klumpete og bleikfiser. Etterpå bader vi av oss sminka i samme elv som elefantene. Mama inviterer oss med på en vannbøffelslaktefestival i nabolandsbyen den kvelden. En festival uten like i Lunds minne. Vi blir vist de fire vannbøflene og åtte kyrne som skal slaktes, forveksler feilaktig kyllingfostre med vanlige egg, og så skal vi danse. Et keyboard fra 90-tallet, store, sprengte høyttalere og en konferansier som synger alle låtene selv er mer enn nok til å heve stemningen skyhøyt. Dansegulvet (jordet) er dekket av tenåringer og sikkert hundre mindre unger, unger som etter hver dans kommer løpende med hendene fulle av insekter. Og så er det vår oppgave å dømme hvem som har det største. Vi fester så bra at vi ikke kommer oss opp til selve slaktinga klokka fem morgenen etter. Kanskje like greit, vi så én og det var rimelig bestialsk, blodbad i flere stadier. De kutter av bakbeina først. Corinna er syk, så når vi skal forlate Tad Lo er det bare Matt og jeg som fortsetter rundturen og tar den lange veien tilbake. Et regnskyll innhenter oss, store, varme dråper som pisker i ansiktet. Matt roper. “Ingrid, er du ok?” Jeg bare ler. “Ja! Jeg elsker dette.” Vi stopper hos en gammel dame og drikker doven pepsi, og så kjører vi videre mens klærne tørker i vinden. Ved en foss får Matt plassert en baby i armene, og så må vi posere med den mens mora tar tusen bilder. Rimelig sprøtt, så vi ler hele veien hjem, over platået, gjennom solnedgangen, inn i byen og til vi sovner om kvelden.

Bånd

1-2) Late dager med slowboat på Mekong. 3-4) Kultur og markeder i Luang Prabang. 5-7) Tat Kuang Si, så vakkert. 8) Unge munker ved Wat Xieng Thong. 9) Gode venner: Pearl fra Kina, Chris fra Holland, Beaker fra Muppet show, Phil fra USA, Becka fra Sverige. 9) Blue Lagoon i Vang Vieng. 10-12) Buddha parc utenfor Vientiane, Edu som bånder med lokale. 13) Feirer kvinnedagen med Edu, Livia, ost og rødvin. 14) Middag i Elephant Tower med Mikael og det fransk-belgiske paret. 15) Trekking i etterlengta regnvær. 16-20) De seneste dagene i Baan Kong Lo. 21-22) Kaleb, Dugie og lokalbuss med asiatisk popmusikk på høyeste volum.

Laos er støvete landeveier, kuer og tusen barneblikk. Og jeg elsker det. Noen sier det er Thailand for tretti år siden. Jeg sier at jeg håper det aldri blir det samme. Folka her har det best uten neonlys og sexturisme. I stedet for å spytte penger inn i reiseselskapene og dra rett fra et stort sted til neste uten å se noe, bestemte jeg meg for å gjøre Laos i slow motion. Ved å ta lokale busser, som oftest åpne sawng thaew (store tuktuker), opplever jeg landet samtidig som jeg vet at pengene går til sjåføren og hans familie. Med lokale barn på fanget, venner tett i tett og Bon Iver, Siri Nilsen, Robyn, The Smiths, Chet Baker på øret, putrer vi oss gjennom landskapet. Landsbyene og barna vil ingen ende ta, heller ikke skogene, fjellene, jordene. Man har all tid i verden til å se, lytte, tenke. Vi kjører opp og ned og selv om en sawng thaew er bygd for tolv passasjerer er vi alltid minst det dobbelte. Veiene i nord var dødens. Bokstavelig talt. Med en større buss meide vi ned en hundevalp. Jeg har møtt folk som har opplevd å kjøre på både kuer og barn. Heldigvis er alle ungene jeg møter veldig levende, med myke kinn, støvete klær og verdens største smil. “Ma-ma, fa-lang!” De syns vi ser helt rare ut, og jeg skjønner dem godt. Folk herfra er uendelig pene.

Fra nord til sør har opplevelsene vært så mange at jeg har mista oversikten. Men dere, jeg har det så bra. Så utrolig bra. Jeg har vandret på markeder, røyka vannpipe, spilt nattbowling under portforbud og hoppet ut i turkise fosser i Luang Prabang. Vært syk, blitt frisk og så festa alt for mye i vakre Vang Vieng. Sett tusen Buddhaer, delt dorm med bare gutter, feira kvinnedagen og svetta mye i Vientiane. Gått på trekking, sovet i et tårn og bodd hos en landsbyfamilie i Ban Na (fått to nye bestevenner på tre og fem år). Kjørt båt i kongen over alle grotter, badet midt i skogen og sett på stjernene i Baan Kong Lo. Grillet og sunget karaoke (M2M var store i Asia) i Savannahket. Drukket Beerlao. Hørt røverhistorier og fortalt dem selv. Danset, klemt, ledd. Fått så utrolig mange nye venner.

For. Jeg kan ikke tro at jeg var redd for å ende opp alene. Altså, det er faktisk vanskelig. Å ikke treffe noen. Det er en evig spiral, hadet til noen og hei til noen nye. Vi har mista intimgrensene, holder hverandre i handa før vi vet hverandres navn, sover i skje og deler våre innerste hemmeligheter. Vi knytter bånd. Og så drar vi videre. Jeg er ikke så god på farvel, blir for glad i folk og vil helst putte alle i sekken. Men den er tung nok fra før. Og nå har jeg venner over hele verden, venner jeg kan besøke om livet hjemme i Norge skulle bli for enspora. De gode samtalene tilbyr perspektiver man ikke kan hente gjennom litteratur eller dokumentarer. For venner sensurerer ikke, de pålegger ikke seg selv moralske filtre. Og jeg lærer. Om politikk, kulturer og tradisjoner, om familiære problemer, sykdommer og hvordan det er å bruke dop, om å ha alt, om å selge alt og om å ha ingenting, om å være i krig, om å gifte og skille seg, om langdistanseforhold, om sex og legning, om å elske på mange språk. Et utvidet verdensbilde, et globalisert ego. Mine egne standpunkt og prinsipper er de samme som før, perspektivene er flere.

Om ti dager må jeg ut. Og så inn i Kambodsja. Men før det skal bussene bringe meg videre sør, til Pakse og Si Phan Don, Four Thousands Islands. Ja, Lina, jeg har det magisk.

Om å mangle noen brikker i det puslespillet som heter hjertet

Rommet mitt i Vang Vieng.

Jeg våkner og det er kaldt. Hvor er jeg? Converseskoene er klissvåte og jeg har ytterklærne på. Forsiktig setter jeg meg opp, børster av meg snøen. Hodet bobler av Dahls. Det er noen uker før jul, etter midnatt, og jeg har lagt meg ned i parken for å forsvinne. Men nå brenner det i fingrene, og dessuten må jeg på jobb i morgen. For det det finnes ingen sykemelding for hjertesmerte. Ingen operasjon, ingen medisin, ingen fasit. Alt du kan gjøre er å vente til det bare er et arr igjen. Jeg plukker opp mobilen fra veska, taster på knappene. En venn. “Hvor er du?” “Jeg sitter i parken. Det gjør så vondt, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.” “Ingrid, reis deg opp. Jeg skal snakke med deg helt til du er hjemme.”

Til bursdagen min gir han meg et gullarmbånd med en bitteliten delfin på. Jeg tar det på meg og drar av gårde på ferie med familien. Mens jeg er borte får jeg en melding av ei venninne. Noen har sett ham hånd i hånd med ei annen jente, ei som er eldre, penere. Og da jeg kommer hjem vil han treffe meg, vi vandrer rundt i snøen i mange timer, han er for feig til å si sannheten. Til slutt spør han om å få tilbake gullarmbåndet med delfinen, han gir meg en klem og hopper på bussen. Jeg fortsetter å gå ute til det blir mørkt, i tøysko og alt for tynn jakke.

Han inviterer meg med hjem til foreldrene sine for første gang, vi legger oss i hver vår seng, våkner i samme. Dagen etter følger han meg til togstasjonen og sier at det er slutt. Ute regner det, men hele veien til Drammen sitter jeg med store solbriller på.

I friminuttene ser han på meg med de store, brune øynene sine, og om kveldene kysser han meg i kjellerstua si. Han tar meg med på hiphopkonserter og sier at jeg er spesiell. Men han spør meg aldri. Etter noen uker er det ei annen jente han kysser, på dansegulvet foran alle. Jeg ligger på en fotballbane i regnværet og venter på at jeg skal gå i oppløsning i vannet. Men når fingrene har blitt rosiner ringer jeg en taxi og drar hjem.

Vi er sammen lenge, kanskje et år. Så sier han at han ikke er forelska i meg. Han har aldri vært det og kommer aldri til å bli det. Men vi kan godt fortsette å være sammen. Jeg tenker at nå er det min tur til å såre. Den tanken har jeg lovt meg selv å aldri tenke igjen.

Det er to, kanskje tre dager siden. Jeg har alt for mye billig whisky i magen, skrubbsår på knærne og spraymaling på armene. Og nå står jeg på en stol midt i en restaurant og roper. I kanskje ti minutter har han på brautende amerikansk snakket til de grader nedlatende om sin bulimiske eks-kjæreste. Jeg er så kvalm at jeg har lyst til å spy carbonaraen jeg nettopp har gaflet i meg over ham. “Jeg syns ikke synd på deg fordi du er en jævla idiot, jeg syns synd på deg fordi du ikke skjønner det selv!” Og så løper jeg, barbeint over grusen, opp trappene, inn på rommet, jeg slenger døra hardt igjen og gråter. Høyt. Ikke fordi jeg er lei meg, men fordi jeg er så sjukt, sjukt sint. Og fordi jeg aldri klarer å oppføre meg rasjonelt.

Pappaen min sier at alt er tilfeldigheter. Men hvordan kan man skille de gode tilfeldighetene fra de vonde? For vi gir jo så mye. Vi gir alt. Tankene, varmen, kroppen. Og selv om vi sitter igjen med erfaringer som sikkert er verdt gull, er det vanskelig å plukke dem ut av de dype kuttene i hjertet. Jeg vil tro på de som sier det, at det til slutt er verdt det. Men når er til slutt? Hvor mange arr kan man tåle? Og hvor lenge må man egentlig vente?

Rebecka

1) Våt og vill, Hua Hin. 2) Dette ble det fineste, stol på meg. 3) Pad thai, omsorg til maten. 4) Blue margarita, aldri igjen. 5) Wat-livet på Koh Pha-ngan, før vi ble jaget av løshunder. 6) Eksperimentell fotografering. 7) Te i Pai. 8) <3 9) Slowboat på Mekong. 10) Semla i Luang Prabang. 11) Fotonørden min. 12) Ja, du er digg i Vang Vieng.

Du dukket opp da jeg var en ensom zombie i en alt for stor by. Tok meg med sørover på eventyr, og plutselig var det som om jeg hadde kjent deg for alltid. Nå har du dratt. Det går greit, Laos er snill mot meg, ikke minst menneskene. Men jeg sitter igjen med uendelig mange ubesvarte spørsmål: Hvem skal nå minne meg på å verdsette måltidene fullt ut, hvem skal fornøyd svorske “det er det jag sier, omsorg til maten” hver gang den blir servert? Hvem skal spasme seg i søvn, hvem skal jeg varme rumpa mi på om natta, og hvem skal vekke meg om morgenen når jeg sover alt, alt for lenge? Hvem vil smøre ryggen min med solkrem dagtid og aloe vera kveldstid? Hvem skal le av vitsene mine, ja, hvem skal le så mye at hun er støl i magen i flere dager etterpå? Hvem kan jeg snakke norsk med? Svorsk med? Hvem skal jeg diskutere dagens fraværende eller alt for tilstedeværende avføring med? Hvem skal entusiastisk rope “skjebnen!” hver gang vi treffer noen vi har sett tidligere? Hvem vil høre om vanskelig kjærlighet eller annen livsfilosofi? Hvem skal innføre begrepet ja-uka, og hvem skal hjelpe meg å overholde det? Hvem skal jeg dele disse hundre millionene av minner med?

Becka, jeg savner deg allerede. Zombier har det best sammen, oss mot røkla. Men du fikk meg på glid, tusen takk. Til sommeren kan du hjelpe meg i gang i Oslo. Jeg sier bare: Vi kör på!