Jetlagens forbannelse og at det er bedre å være to (enn så lenge)

1) Jetlagens ansikt. (Jeg har truser altså, gule). 2) Rebecka med sjømat i Chinatown. 3) Thanon Khao San. 4) Med Daryl og hans venn i Chinatown. 5) Litt freshere (takk, Chang). 6) Rebecka leser kart på lokalbuss. 7) Når det regner i Thailand, regner det. 8) Prøver å tørke opp på kafè i Hua Hin.

Tenk så mye som kan skje på to døgn. Mitt første møte med Bangkok var som å bli slengt rett i en vegg, jetlagen overveldet meg med mørke, mørke skyer i hjernen, og jeg hadde mest lyst til å bli liggende i varmen på hostellet til jeg ble en rosin. Men jeg motstod fristelsen, tok en dusj og våget meg ut i de overfylte gatene, og gradvis slapp redselen noe. Jeg gikk til innkjøp av et thailandsk simkort, og etter en telefonsamtale med Daryl viste det seg at Rebecka fortsatt var i byen. Derfra ble alt så mye bedre. Det er tross alt bedre å være to – i alle fall til man har vent seg til kodene. Å reise alene til andre siden av jorda når man trives best i andres selskap og aldri har bevegd seg utenfor Europa… er muligens en dristig plan. Men jeg har klart det, jeg er tøff, og for å sitere Martines kloke ord: Alt som er skikkelig bra her i livet er skummelt i starten. Det er kanskje derfor man ofte stikker fra folk man egentlig vil være sammen med, for eksempel.

Jetlag følger med på kjøpet. Uansett hvor sliten man er, nekter kroppen å sove når den vet at det er dagtid i Norge. Så det har ikke blitt mer enn fire-fem timer de siste døgnene. Men det kommer seg, gradvis. Og når inntrykkene er gedigne, maten fabelaktig god og selskapet flott, er det ikke så farlig at man er trøtt. Jeg heiv meg på Rebeckas planer, og nå er vi i Hua Hin for å bade og sole. Vi bor på en pir og hører omtrent bølgene slå opp mot veggene. Bangkok kan jeg alltids returnere til. For… livet er spennende, og man kan bestemme ganske mye selv.

Oi.

Et kort hei fra Bangkok. Jeg har med meg pc og planlegger et lengre innlegg, men det er ikke gratis wifi paa hostellet mitt, saa jeg maa finne en kafe med internett foerst.

Aa fly 6 timer inn i fremtida er visst ikke bare bare, spesielt ikke naar man sitter inneklemt mellom hypre og vodkadrikkende russere fra Moskva. Har jetlag til tusen, men jeg har sovet noen timer og er litt bedre. Hostellet er shabby som bare det, men jeg foeler meg trygg der, og i restauranten henger det folk som ser ut som om de har vaert paa backpacking i... 20 aar. Jeg tok en dusj oppaa doen og gikk ut for aa spise lunsj paa gata. 6 kr, og jeg var mett.

Ok, det hoeres ut som om alt er tipptopp. Rent fysisk er det det. Men for aa vaere aerlig er det toeft aa vaere toeff. Shit, det er toeft. Men det tror jeg at jeg kommer tilbake til, det er vanskelig aa skrive godt paa en pc som mangler tre av vaare kjaere vokaler. Suss!

♥Sayonara, suckers♥

1) Dette reiser jeg fra, Drammen januar 2012. Tatt med Holga av meg (det ser dere jo). 2) Kloke ord fra weheartit.

I morgen tidlig stikker jeg. For å bli klokere. For å slappe av. For å møte folk. For grunner jeg ennå ikke kjenner. For å reparere et trasig hjerte. The only way her heart will mend, is when she learns to love again. Eller ved å reise langt, langt bort. 14 timer på fly, og jeg er i Bangkok. På gjensyn!

Om å angre (eller ikke angre i det hele tatt)

Nyttårsaften 2011. Tatt med Holga av Eivind.

Jeg tror ikke på anger. Ikke på den der altoppslukende, evigvarende følelsen av at man skulle ha gjort ting annerledes. At man har syndet, at fra nå  av skal man gjøre alt riktig. Det tror jeg ikke på. For vi snakker alle før vi tenker, og det blir det noen sleivspark av. Det betyr ikke at jeg aldri har angret. Selvfølgelig har jeg angret! I mine yngre dager kunne angeren vare i opptil flere dager. Og den var som regel knyttet til tanken om hva de andre måtte tro. I de senere åra har jeg skjønt at en flause er like mye verdt som en fis - den mister aktualiteten over natta (eller i løpet av noen sekunder). Hvem bryr seg? Hvem husker noe? Hjernen har begrenset lagringskapasitet, og vi gidder ikke gå rundt og huske på det som var kjipt. Hun som grein på do hele natta? Nei, men jeg husker at det var en sjukt bra fest! Greit nok, jeg har angret i lengre perioder. Som regel har det dreid seg om gutter, om trege beslutninger og tapte forbindelser. Anger i slike kvantum virker destruktivt i lengden. Alt er din feil! (Men er det egentlig det?) Anger i små porsjoner er derimot sunt. En bekreftelse på at man fungerer normalt, er strafferettslig tilregnelig. Og så kan man alltids si unnskyld. I bunn og grunn angrer jeg en del. Men at jeg gjør det, betyr ikke at jeg tror på det.

Utvalgte ting jeg ikke angrer på:

At jeg flyttet til Trondheim og fant noen av de fineste menneskene i verden.
At jeg flyttet fra Trondheim da tiden var inne.
Utdannelsen min (selv om jeg i perioder har tvilt).
At jeg tok førerkortet da jeg var 21, og ikke 18.
De jeg har ligget med.
At jeg klipte av meg alt håret.
Alle bøkene jeg har lest (minus Alkymisten).
At jeg skal reise om en uke.

Verden, baby!

La Sagrada Familia, Barcelona mai 2011. Tatt med Holga av meg.

Okei. Dette er ikke under noen omstendigheter et forsøk på å gjenoppta bloggingen fra 2008. Jeg har ingen planer om å poste bilder av hva slags klær jeg har på meg (!) eller hva jeg strikker. Det er historie (takk og pris). Saken er den at jeg de neste månedene ikke kommer til å ha på meg noe særlig mer enn shorts, t-skjorte og sandaler, og jeg kommer ikke til å strikke noe som helst. 30-40 varmegrader innbyr ikke til slikt. 28.januar drar jeg til Bangkok, alene, med enveisbillett og ryggsekk. For å finne meg selv eller rote bort meg selv eller noe i den duren. Derav bloggingen. Enn så lenge kan dere kikke i arkivet og le godt.