Jetlagens forbannelse og at det er bedre å være to (enn så lenge)

1) Jetlagens ansikt. (Jeg har truser altså, gule). 2) Rebecka med sjømat i Chinatown. 3) Thanon Khao San. 4) Med Daryl og hans venn i Chinatown. 5) Litt freshere (takk, Chang). 6) Rebecka leser kart på lokalbuss. 7) Når det regner i Thailand, regner det. 8) Prøver å tørke opp på kafè i Hua Hin.

Tenk så mye som kan skje på to døgn. Mitt første møte med Bangkok var som å bli slengt rett i en vegg, jetlagen overveldet meg med mørke, mørke skyer i hjernen, og jeg hadde mest lyst til å bli liggende i varmen på hostellet til jeg ble en rosin. Men jeg motstod fristelsen, tok en dusj og våget meg ut i de overfylte gatene, og gradvis slapp redselen noe. Jeg gikk til innkjøp av et thailandsk simkort, og etter en telefonsamtale med Daryl viste det seg at Rebecka fortsatt var i byen. Derfra ble alt så mye bedre. Det er tross alt bedre å være to – i alle fall til man har vent seg til kodene. Å reise alene til andre siden av jorda når man trives best i andres selskap og aldri har bevegd seg utenfor Europa… er muligens en dristig plan. Men jeg har klart det, jeg er tøff, og for å sitere Martines kloke ord: Alt som er skikkelig bra her i livet er skummelt i starten. Det er kanskje derfor man ofte stikker fra folk man egentlig vil være sammen med, for eksempel.

Jetlag følger med på kjøpet. Uansett hvor sliten man er, nekter kroppen å sove når den vet at det er dagtid i Norge. Så det har ikke blitt mer enn fire-fem timer de siste døgnene. Men det kommer seg, gradvis. Og når inntrykkene er gedigne, maten fabelaktig god og selskapet flott, er det ikke så farlig at man er trøtt. Jeg heiv meg på Rebeckas planer, og nå er vi i Hua Hin for å bade og sole. Vi bor på en pir og hører omtrent bølgene slå opp mot veggene. Bangkok kan jeg alltids returnere til. For… livet er spennende, og man kan bestemme ganske mye selv.