Irr

1-6) Jungel, Moritz og Petter. 7) Nærkontakt med ape på vei hjem gjennom jungelen. 8) En av strandbarene på Ton Sai. 9) Poiegutt på stranda. 10) Stedet vårt på Phi Phi.

Jeg har funnet et sted jeg vil tilbake til. Ton Sai på Railay er det nærmeste jeg har følt meg som Leo i The Beach. Et lite, bohemisk samfunn fullt av klatrere, dreads og batikk. Ton Sai ligger ved havet, ved høye klipper, salt sjø og rolige strandbarer, men også midt i jungelen. Og jeg tror jeg elsker jungelen. Flere ganger har jeg gått turer der inne. Jungelen her er så grønn, så grønn, du ser det, føler det. Klorofylloverdose. Luktene, friskt, vått. Og lydene, sirisser, aper, fugler, kokosnøtter som faller (se opp!), løv som rasler i vinden. Hvis det regner blir man nesten ikke våt, selv om skurene her er hissige. Treverket danner et naturlig tak, det tar i mot alle dråpene og skåner de som befinner seg nære skogbunnen. Jeg elsker jungelen. Kanskje minus edderkoppene, slangene, firfislene og myggen man må dele stien med.

Ton Sai. Om kvelden drar vannet seg kilometer ut og åpenbarer den steinete havbunnen. På veststranda sender noen opp lanterner av papir hver kveld, og på vår strand ligger klatrerne og slapper av etter dagens strabaser. Andre trener balansen på slakk line, jeg lærte litt av en hippie fra Israel en kveld. Han hadde reist non stop i 23 år. Litt vel mye, tenker jeg. På dagtid henger jeg i jungelen, det er for varmt på stranda. På vei mot butikken hører jeg plutselig noen si “Ingrid?”. Og der står Ragnhild fra Trondheim og smiler. Verden er ganske stor, men også ganske liten.

For øyeblikket er jeg på Koh Phi Phi Don. Jeg var skeptisk i utgangspunktet, ikke klar for partybriter og høye priser, men det er faktisk ganske så ok. Gjestehuset vårt er overprisa, men skikkelig koselig. Vi bor høyt oppe, jeg går flere hundre trappetrinn hver dag. Og vi har basseng, utendørs bibliotek og katter som hopper rundt på blikktakene. Maya Beach (Leo-stranda) på Koh Phi Phi Leh var grei før de feite, nyrike russerne kom, men selv syns jeg snorklingen på andre sida var best. I løpet av tjue minutter i vannet så jeg sikkert hundre ulike fisker i hundre ulike farger, selv om det egentlig bare fins sju. Farger altså. Fiskeantallet er ikke overdrevet.

Reisefølget har vært bra. Men pene gutter er samme smørja her som hjemme. Føkk it, det er på tide at jeg klarer meg litt på egenhånd. Om noen dager reiser jeg nordover, mot Chiang Mai og kanskje Pai før jeg stikker over grensa til Laos. Hei verden, nå er det deg mot meg.