Om å mangle noen brikker i det puslespillet som heter hjertet

Rommet mitt i Vang Vieng.

Jeg våkner og det er kaldt. Hvor er jeg? Converseskoene er klissvåte og jeg har ytterklærne på. Forsiktig setter jeg meg opp, børster av meg snøen. Hodet bobler av Dahls. Det er noen uker før jul, etter midnatt, og jeg har lagt meg ned i parken for å forsvinne. Men nå brenner det i fingrene, og dessuten må jeg på jobb i morgen. For det det finnes ingen sykemelding for hjertesmerte. Ingen operasjon, ingen medisin, ingen fasit. Alt du kan gjøre er å vente til det bare er et arr igjen. Jeg plukker opp mobilen fra veska, taster på knappene. En venn. “Hvor er du?” “Jeg sitter i parken. Det gjør så vondt, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.” “Ingrid, reis deg opp. Jeg skal snakke med deg helt til du er hjemme.”

Til bursdagen min gir han meg et gullarmbånd med en bitteliten delfin på. Jeg tar det på meg og drar av gårde på ferie med familien. Mens jeg er borte får jeg en melding av ei venninne. Noen har sett ham hånd i hånd med ei annen jente, ei som er eldre, penere. Og da jeg kommer hjem vil han treffe meg, vi vandrer rundt i snøen i mange timer, han er for feig til å si sannheten. Til slutt spør han om å få tilbake gullarmbåndet med delfinen, han gir meg en klem og hopper på bussen. Jeg fortsetter å gå ute til det blir mørkt, i tøysko og alt for tynn jakke.

Han inviterer meg med hjem til foreldrene sine for første gang, vi legger oss i hver vår seng, våkner i samme. Dagen etter følger han meg til togstasjonen og sier at det er slutt. Ute regner det, men hele veien til Drammen sitter jeg med store solbriller på.

I friminuttene ser han på meg med de store, brune øynene sine, og om kveldene kysser han meg i kjellerstua si. Han tar meg med på hiphopkonserter og sier at jeg er spesiell. Men han spør meg aldri. Etter noen uker er det ei annen jente han kysser, på dansegulvet foran alle. Jeg ligger på en fotballbane i regnværet og venter på at jeg skal gå i oppløsning i vannet. Men når fingrene har blitt rosiner ringer jeg en taxi og drar hjem.

Vi er sammen lenge, kanskje et år. Så sier han at han ikke er forelska i meg. Han har aldri vært det og kommer aldri til å bli det. Men vi kan godt fortsette å være sammen. Jeg tenker at nå er det min tur til å såre. Den tanken har jeg lovt meg selv å aldri tenke igjen.

Det er to, kanskje tre dager siden. Jeg har alt for mye billig whisky i magen, skrubbsår på knærne og spraymaling på armene. Og nå står jeg på en stol midt i en restaurant og roper. I kanskje ti minutter har han på brautende amerikansk snakket til de grader nedlatende om sin bulimiske eks-kjæreste. Jeg er så kvalm at jeg har lyst til å spy carbonaraen jeg nettopp har gaflet i meg over ham. “Jeg syns ikke synd på deg fordi du er en jævla idiot, jeg syns synd på deg fordi du ikke skjønner det selv!” Og så løper jeg, barbeint over grusen, opp trappene, inn på rommet, jeg slenger døra hardt igjen og gråter. Høyt. Ikke fordi jeg er lei meg, men fordi jeg er så sjukt, sjukt sint. Og fordi jeg aldri klarer å oppføre meg rasjonelt.

Pappaen min sier at alt er tilfeldigheter. Men hvordan kan man skille de gode tilfeldighetene fra de vonde? For vi gir jo så mye. Vi gir alt. Tankene, varmen, kroppen. Og selv om vi sitter igjen med erfaringer som sikkert er verdt gull, er det vanskelig å plukke dem ut av de dype kuttene i hjertet. Jeg vil tro på de som sier det, at det til slutt er verdt det. Men når er til slutt? Hvor mange arr kan man tåle? Og hvor lenge må man egentlig vente?