Om å angre (eller ikke angre i det hele tatt)

Nyttårsaften 2011. Tatt med Holga av Eivind.

Jeg tror ikke på anger. Ikke på den der altoppslukende, evigvarende følelsen av at man skulle ha gjort ting annerledes. At man har syndet, at fra nå  av skal man gjøre alt riktig. Det tror jeg ikke på. For vi snakker alle før vi tenker, og det blir det noen sleivspark av. Det betyr ikke at jeg aldri har angret. Selvfølgelig har jeg angret! I mine yngre dager kunne angeren vare i opptil flere dager. Og den var som regel knyttet til tanken om hva de andre måtte tro. I de senere åra har jeg skjønt at en flause er like mye verdt som en fis - den mister aktualiteten over natta (eller i løpet av noen sekunder). Hvem bryr seg? Hvem husker noe? Hjernen har begrenset lagringskapasitet, og vi gidder ikke gå rundt og huske på det som var kjipt. Hun som grein på do hele natta? Nei, men jeg husker at det var en sjukt bra fest! Greit nok, jeg har angret i lengre perioder. Som regel har det dreid seg om gutter, om trege beslutninger og tapte forbindelser. Anger i slike kvantum virker destruktivt i lengden. Alt er din feil! (Men er det egentlig det?) Anger i små porsjoner er derimot sunt. En bekreftelse på at man fungerer normalt, er strafferettslig tilregnelig. Og så kan man alltids si unnskyld. I bunn og grunn angrer jeg en del. Men at jeg gjør det, betyr ikke at jeg tror på det.

Utvalgte ting jeg ikke angrer på:

At jeg flyttet til Trondheim og fant noen av de fineste menneskene i verden.
At jeg flyttet fra Trondheim da tiden var inne.
Utdannelsen min (selv om jeg i perioder har tvilt).
At jeg tok førerkortet da jeg var 21, og ikke 18.
De jeg har ligget med.
At jeg klipte av meg alt håret.
Alle bøkene jeg har lest (minus Alkymisten).
At jeg skal reise om en uke.