sà-wàt-dee-kâ

1) Retro på Retro i Hua Hin. 2) Noen av de nye vennene våre. 3) Fine Rebecka og Amanda. 4) Lættis på pool party. 5) Frokost på Fat Cat. 6) En av de stakkars hundene på guest houset vårt. De har et litt annet syn på dyr her. 7) En voksen og fire barn på samme scooter, helt normal trafikksikkerhet. 8) Tofusuppe. 9) Curry! Maten her. Altså. Så. God. Eget innlegg kommer. 10) Rotee, min nye yndlingsdessert. 11) Kite-stedet vårt på Hua Hin beach.

Jeg tror jeg elsker kroppen min. For den er visst sjukt god på avvenning og tilvenning. Etter en snau uke har jetlagen forsvunnet, tretti varmegrader kjennes normalt, jeg føler meg ok selv om jeg er konstant svett og har møkkete klær, og det går (ganske) greit å roe ned på asiatiske madrasser (thailendere må mene at soving er oppskrytt). Det eneste som gjenstår nå er hvilepulsen. Jeg vet at jeg er en rastløs sjel, at hjernen jobber litt i overkant mye, at skuldrene fort løfter seg over ørehøyde og at det alltid er noe som skal gjøres. Men hvor utrolig dårlig det egentlig står til har jeg ikke skjønt før nå. Her sitter (eller ligger) jeg, på en strand, i varmt vann, på en pir eller en balkong, ved et bord, med utsikt over endeløst hav og fiskebåter som dupper dovent på vent etter kveldens meny, og ironisk nok klarer jeg ikke å slappe av. Det må være noe som er glemt, en telefon, en treningsøkt eller mail som ikke er lest, klesvasken, matlaging, lekser, altså, noe må det da være? Et gjøremål? Nei. Nei, det er faktisk ikke det. Slapp av. Pust inn, pust ut. Du behøver ikke ringe noen, Ingrid. Trene kan du gjøre senere. Du får nesten ingen mail lenger, du jobber jo ikke. Ingen bryr seg om du lukter vondt, salt eller er litt sjuskete. Mat kjøper du på gata, og du var ferdig med studiene for snart et år siden, husker du? Repeat after me: Det er ingen ting du må gjøre. Er det mulig å være så privilegert? Noen måneder med (utrolig givende) jobbing, og jeg kan ha ferie minst like lenge. Hjertet roer seg nok snart. Ved hjelp av en svært behagelig avvenningsprosess.

Hua Hin er veldig greit, men det er også en del som ikke er greit. Emosjonene får absolutt prøvd seg i varmen. Hua Hin har en fabelaktig strand, store nattmarkeder og sjømat fra en annen verden. Men stedet huser også store mengder sexturisme, noe både myndighetene og turistene tydeligvis syns er helt greit. For det foregår ikke i skyggene, ungjenter og ladyboys henger på hjørnene og blir åpenlyst med gamle, hvite, tykke og tynnhåra menn hjem om kveldene. Alle fordommer innfridd. Noe annet som er trist er de gamle, hvite, tykke og tynnhåra mennene som sitter, alene, og venter. Ensomhet i alle stadier. Men det som er verst (og som jeg blir nødt å venne meg til, men kan man det?) er tiggingen. Jeg begynte å gråte da jeg gikk forbi en dame på markedet i går. Jeg tror det var en dame, men jeg er ikke sikker, for hun var så syreskadet at hun verken hadde hår eller ansiktstrekk igjen. Og mest sannsynlig var det ingen ulykke, if you know what i mean.

Nå høres det kanskje ut som om alt er kjipt. Det er det ikke. Virkelig. Men jeg tror det er viktig å kjenne på bismaken, det er bismaken som kan forandre. Dessuten får det deg til å skjønne når ting virkelig er bra. Kontrastene blir så store. Vi har møtt masse fantastiske folk her i Hua Hin, men både Rebecka og jeg kjenner at det er på tide å dra videre snart. Vi orker ikke flere fråtsende, gråhåra turister. Det er omtrent ingen unge mennesker på dette stedet, og det er tross alt vi unge som er fremtiden. Så vi vender snuten mot øyene langt der ute, dit ingen gamle og kåte orker å dra de slitne kroppene sine. Vakre Koh Tao og Koh Pha-ngan om noen dager, oh yeah!