Når sprøtt blir normalt

1) Verdens minste dinosaurmuseum i Savannahket hvor vi fikk ta på beinet til en 130 millioner år gammel Tyrannosaurus Rex. 2) Sykkelgjengen. 3) Overdose av søtt. 4) Kaleb. 5) Middag på Mekong. 6) Vi avanserer til Motorsykkelgjengen. 7) Fnisejenter på landsbygda. 8) Ny venn i Tad Lo. 9) Fineste bestemor. 10) Forberedelser til klovne-shoot. 11) Matt poserer med tilfeldig unge. 12) På Bolavenplatået. 13) Avslappende tubing, Don Det. 14) Åh!

Jeg ligger i en hengekøye utenfor bungalowen min på Don Det, Si Phan Don og ser utover Mekong. Sola står lavt på himmelen, men det er fortsatt ekstremt varmt. Noen barn leker ved elvebredden, plasker rundt i store bildekk, for noen timer siden lå jeg der selv og duppa. Tida går sakte fremover, fiskerne henter inn dagens siste fangst fra nettene sine, mødre plukker lus fra døtrenes hår, backpackere sykler forbi. Total avslapning blant fire tusen øyer helt sør i Laos.

En uke tidligere. I Pakse leier vi hver vår motorsykkel, jeg må lære meg å gire, men jeg har jo lappen fra Norge. Dessuten er det ingen som følger trafikkreglene her. Bare kjør, kjør på. Ut av byen er hjertet i halsen og øynene overalt. Busser, biler, traktorer, tuktuker, motorsykler og sykler med og mot kjøreretning, men så kommer vi opp på Bolavenplatået og ting roer seg. Bare landsby på landsby, barn som roper og vinker alt de kan, jeg vinker tilbake med en hånd på rattet. Og kjører forsiktig, for på landsbygda i Laos har du ikke veien for deg selv. Du deler den med kuer, vannbøfler, griser, høner og kyllinger, ender, hunder, katter, barn, best å være oppmerksom. Et sted oppe på platået punkterer to av motorsyklene samtidig. En forbipasserende gutt tar oss med til et lokalt verksted, og folka der kikker mer på oss enn vi på dem. Henter alle familiemedlemmene og roper på noen fnisete småjenter som leker i veien. Lokalattraksjon og turistattraksjon på en og samme tid. Om kvelden kommer vi fram til Tad Lo, et lite sted mellom mange fosser. Med verdens søteste Mama som lager pannekaker og med verdens snilleste unger. Som vil ha penner så de kan tegne og skrive og bli kreative og smarte. Som leier deg i hånda ned en bratt skråning fordi de vet den beste veien. Som plukker ut pigger fra fingrene dine når du har tatt på en stikkende bille. Masse unger. Og null grenser. De kjører motorsykkel fra tiårsalderen, leker med ilden, klatrer opp bratte skråninger i røttene til morkne trær og hopper mange meter ut i strie fosser. Men de er også lykkelige som få. Og så kan de lese været ut fra skyene. Vi bør kanskje ta hintet og fordufte fra badestedet når alle ungene gjør det. For himmelen åpner seg og vi blir fanga i en tordenstorm, Åsta, Matt og jeg. Løper gjennom skogen med adrenalinet på topp og lynnedslag i hælene, livredde og overlykkelige på en og samme tid. Etter at vi har tørka opp vil Åsta, som er fotograf, ha en fotoshoot med alle sammen, vi blir sminka som klovner og tar med oss motorsyklene, poserer med dem og barna og elefantene som skal vaskes. Uendelig morsomt for oss og de lokale, ikke nok med at vi er store og klumpete og bleikfiser. Etterpå bader vi av oss sminka i samme elv som elefantene. Mama inviterer oss med på en vannbøffelslaktefestival i nabolandsbyen den kvelden. En festival uten like i Lunds minne. Vi blir vist de fire vannbøflene og åtte kyrne som skal slaktes, forveksler feilaktig kyllingfostre med vanlige egg, og så skal vi danse. Et keyboard fra 90-tallet, store, sprengte høyttalere og en konferansier som synger alle låtene selv er mer enn nok til å heve stemningen skyhøyt. Dansegulvet (jordet) er dekket av tenåringer og sikkert hundre mindre unger, unger som etter hver dans kommer løpende med hendene fulle av insekter. Og så er det vår oppgave å dømme hvem som har det største. Vi fester så bra at vi ikke kommer oss opp til selve slaktinga klokka fem morgenen etter. Kanskje like greit, vi så én og det var rimelig bestialsk, blodbad i flere stadier. De kutter av bakbeina først. Corinna er syk, så når vi skal forlate Tad Lo er det bare Matt og jeg som fortsetter rundturen og tar den lange veien tilbake. Et regnskyll innhenter oss, store, varme dråper som pisker i ansiktet. Matt roper. “Ingrid, er du ok?” Jeg bare ler. “Ja! Jeg elsker dette.” Vi stopper hos en gammel dame og drikker doven pepsi, og så kjører vi videre mens klærne tørker i vinden. Ved en foss får Matt plassert en baby i armene, og så må vi posere med den mens mora tar tusen bilder. Rimelig sprøtt, så vi ler hele veien hjem, over platået, gjennom solnedgangen, inn i byen og til vi sovner om kvelden.