Ego anno 1991 (tror jeg). Fornøyd med rabarbara og sukker i en eggekopp i bakhagen der vi bodde før. Som barn var jeg ingen fashionista, og foretrakk myke, behagelige (og helst utslitte) klær, olabukseboikott fram til 7.klasse. Men det var greit å pynte seg litt i blant, helst med knalle knestrømper, snekkershorts, og selvfølgelig yndlingsfrisyren.
I går bladde jeg igjennom bunkevis med nostalgi. 90-tallet begynner å bli lenge siden. Men jeg kan tydelig se på bildene at det var en god tid å vokse opp på. Pre 9/11, før det amerikanske tankesettet hadde sneket seg inn på oss med angst og redsel. Man ser det i ansiktene våre. Jovisst skjedde det mye grusomt på 90-tallet også, men vi tok det med en fattet ro. Ingen krise. Ikke stress. Vi kommer faktisk ikke til å "bli råka for eit terroråtak" på vei til Danmarksferie. Vi barna fikk leke ute til sent på sommeren, bade i sprederen og klatre i trærne. Sitte nakne foran barne-TV og spise jordbær med hele kroppen. Hoppe i saccosekker og pusle med My little pocket. Alt uten sykkelhjelm og knebeskyttere.
Jeg tror det er viktig å utsette seg for sin egen fortid i blant (så lenge man ikke har et problematisk forhold til den). Kunne se at barndommen var god, somrene lange og varme, at man faktisk ligner mye på den lille ungen på fotografiet; samme smilet, glimtet i øyet, samme humoren. At søsknene allerede da var store forbilder. Og at man hadde verdens fineste mamma i blomstrete bukser, og en pappa med pilotbriller og gigantisk skjegg.
Jeg håper barn fortsatt kan ha det bra. Tross Bratz.
10 kommentarer:
På den tiden var jeg knapt nok født. Men enig, det er veldig koselig å se på gamle bilder, og å se likheter fra gamle bilder er kjempegøy, spesielt hvis det er gamle bilder av mamma eller pappa og jeg kjenner igjen litt meg eller noen av søsknene mine.
Akk... nostalgi. Var ganske så skammklipt på den tida der. Pottesveis var herlig. Ol på lillehammer som eg ikkje hugsar meir frå enn fakkelberinga. hehe
Herlig bilde :)
Må si at 90 - tallet var best! :D
90 tallet var bra tid å vokse opp, mye bedre enn nå liker jeg å tro. tross spicegirls klær
Jeg hadde også alltid håret som du på den alderen, hehe
Jeg ble født i 90. Så da var jeg nok ikke stor. Men jeg kan godt se tilbake i tid tilbake til barndommen min. Og har ingenting å klage over, jeg er bare takknemlig for alle de herlige personene som har vært med å gitt meg stor støtte i livet.
Savner den tida der man ikke bekymret seg over noe.
Å vokse opp på 90-tallet var faktisk utrolig bra.
så søt du var!!:)
Så fint skrevet :) jeg tror også det var bra å ha barndommen tidlig på 90-tallet, da livet var mer bekymringsfritt og uten like mye påvirkning utenfra som barn har i dag. Men på den annen side så tror jeg det er noe de fleste vil kunne si om sin egen barndom uansett når de vokste opp.
For ett søtt bilde! :) Jeg savner 90-tallet. Jeg var liten da, men likevel, jeg savner å være liten :)
Åååååå grorudpalme!!!!!!*peke og knise*
Legg inn en kommentar